Jeg har lært å kjøre hest!

I dag fikk jeg anledning til å ta en tur ute – på en hest! Det var faktisk en veldig fin opplevelse. Sola skinner nemlig i Oslo, isen er i ferd med å smelte og det var mildt nok til at jeg ikke merket at jeg hadde glemt å ta på meg hansker.

Ute ble jeg leid, dvs. hesten ble leid. Men da vi kom inn igjen, fikk jeg ri litt på egenhånd. Vel, hesten merket nok ikke noe forskjell – men jeg rei alene! Haha! I did it! I did it! 😀

Jeg har nok fortsatt mye å lære om hester, og det føles av og til som om jeg får prolaps (i ryggen) når det humper som verst. Men jeg tror jeg begynner å like dette.

Og gjett hva? Jeg har lært hvor bremsene er! Man gjør som når man skal stoppe (drar i tøylene og presser inn med lårene), bare ikke like voldsomt.

Og så starter man med å presse inn føttene – inn i buken på det stakkars dyret! (Hvis noen hadde gjort det mot meg og bedt meg gå, ville jeg også gjort det! Så det er et effektivt triks…)

Dessuten jeg har lært at hvis hesten er irritert (f.eks. hvis noen kommer for nært bak) snur den seg og legger ørene bakover… Da er det lurt å bremse (for den som er bak).

I begynnelsen av timen fant hesten ut at den skulle klø seg på meg, og brått fikk jeg et digert hode i magen. (Ser jeg virkelig ut som en kløpinne??) Etter rideturen fant hesten ut at den skulle snyte seg på meg… (Ser jeg også ut som et lommetørkle??) Uansett, nå har jeg en jakke som KUN brukes i nærvær av hest… (tro meg, den lukter tilsvarende!)

#hest #riding #ri #terapiriding #psykiskhelse #dyr #hesterbest

Yoga nr.5 – Konklusjon: Yoga ER tortur!

Nå har jeg forsøkt yoga 5 ganger; de 4 første var medisinsk yoga, og i dag en litt annerledes variant. Jeg føler jeg har gjort et hederlig forsøk på å slippe yoga inn i mitt liv, men det har bare gjort meg vondt. Så for å si det kort og greit: Jeg kan ikke fordra yoga!

Jeg føler ikke at det har gitt meg noe som helst, bare at det vært vondt. Så nå tror jeg bestemt at jeg er ferdig med yoga på livstid!

Og selvsagt – det er ikke all trening som er for alle, slik er det bare. Jeg tror jeg ville følt det like meningsløst om noen hadde forsøkt å få meg til å spille golf (skjønt jeg liker å gå turer i grøntområder, da…). Men det er mer viktig at man gjør noe som man opplever som meningsfylt og motiverende. Jeg ville heller gått løs på en punching ball (med kjøkkenkniv!) enn å tilbringe en time til på gulvet i yoga. Heller picnic på golfbanen da!

Men jeg prøvde virkelig! Jeg måtte til og med spurte for å rekke timen!

Det var så kaldt i rommet. “Vær til stede i nuet…” – Gjett om jeg var! “Her og nå” var det ekstremt ubehabelig å ligge der og hutre. Og så skal vi liksom slappe av… Jeg forsøkte heller å gjøre isometriske øvelser i smug så ikke instruktøren skulle se meg.

Jeg lå ved siden av en dør, og det var så mange lyder på den andre siden at jeg knapt fikk med meg hva instruktøren sa.

Og det var fysisk vondt å ligge på bakken. “Kjenner du kroppen din mot underlaget…” -Ja, gjett om! En av ulempene med lav BMI er at harde flater er svært ubehabelige å sitte og å ligge på…

Sånn sett var jeg mye til stedet i nuet. Men hvis akkurat dette var målet med yoga, kunne jeg like godt lagt meg ned på asfalten på Carl Johan og lyttet til alle forbipasserende lyder…

Og selvsagt er det emosjonelt ubehagelig å drive på med disse tingene også. Det er nok det verste. Det sprenger toleransevinduet mitt, dvs. det trigger emosjonelle overreaksjoner – – – og that’s it. Jeg blir bare mørbanket av seansen, ikke herdet. Det er som å forsøke å behandle et gnagsår på hælen med å sparke hælen inn mot veggen – “Good luck”, liksom…

Instruktøren var flink, da. Og hun hadde ikke med den chantingen som den andre yogainstruktæren hadde, og det var mer behagelig. Men vi lå mer stille her… og det var mer ubehagelig både fysisk og psykisk. Jeg føler jeg virkelig har gjort et hederlig forsøk på å slippe yoga inn i mitt liv, men her gjorde den bare skade. Det eneste som kom ut av dette prosjektet, er at jeg har utviklet et unyansert hatsforhold til alt som heter yoga og mindfulness. I hvert fall for en stund fremover…

#yoga #medisinskyoga #psykisk #psykiskhelse #tortur #ubehag #emosjonelt #følelser #mindfulness #tilstedeværelse #pust #forsøk #cptsd #kompleksptsd #dissosiasjon #smerte #avspenning #anspenning #hateryoga #prøvnoeannet #jajasånngikkdet

Medisinsk yoga nr.4 – YOGA = SELVPINING (De ulike delene av personligheten min krangler så busta fyker…)

Jeg skjønner ikke helt hva som skjer når jeg driver med yoga. I dag dro jeg med en bekjent, og jeg var ganske optimistisk i utgangspunktet. Men de ulike delene av meg hadde visst ulike interesser og synspunkter…

ANP’en min (den tilsynelatende normale delen av personligheten min) gjorde en hederlig innsats for å følge bevegelsene og pustemønsteret – “pust inn… pust ut…” (Ok, hun bruker fortsatt et mantra, men jeg holder meg til norsk tradisjon…)

Men så begynner den ene EP’en min å lage bråk, dvs. den ene emosjonelle delen av personligheten min som ikke er helt koblet til fornuften/ANP. Denne kaller jeg for gråte-EP, fordi den stort sett bare gråter og er i fullstendig oppløsning. Hvis noe skjer som trigger gråte-EP’en, og dette ‘noe’ er for kraftig til at ANP klarer å skyve det unna eller gjenvinne kontrollen, kan jeg falle sammen på gulvet og hylskrike i lang tid. Upraktisk? Ja, gjett! Og pinlig!

Så jeg har en annen EP som ikke kan fordra gråte-EPen. Jeg kaller den for den slemme EP’en, men jeg er ikke sikker på om den egentlig er slem eller om den bare har det vondt. Men den er uansett ikke snill mot gråte-EPen, og den pleier å si ekstremt stygge ting til den. Det er også denne delen som selvskader meg, særlig hvis det er for å straffe meg. Men det kan også være for å avlede oppmerksomheten fra gråte-EPen. Hvis jeg får vondt og fokuserer på det, klarer vanligvis ANPen å hente seg inn igjen. Og da er alt rolig igjen.

Så var det yoga, da. Det har tidligere utløst både tristhet/gråt og uro/krise. Når det først har skjedd en gang, pleier jeg å være litt bedre forberedt neste gang. I dag trodde jeg at jeg var godt forberedt, selv om jeg kunne høre gråte-EP’en sutre litt der inne. Jeg har tidligere snakket med instruktøren om at jeg synes yoga er ‘utfordrende’, så hun er litt psykologisk støtte for meg. Det har jeg satt STOR pris på.

Så var vi i gang. Og etter litt begynner gråte-EP’en å sutre. Jeg trøster den med at instruktøren er støttespiller for meg, dette går bra. Gråte-EP’en faller til ro med det etter å ha vridd litt på seg (på meg). MEN – så begynner den slemme EP’en å bry seg. Og så må jeg (ANP) forsøke å holde orden på dette her – samtidig som vi skal legge hendene på skuldrene og vri oss frem og tilbake mens vi puster inn… og puster ut… puster inn… og puster ut…

“Det der gjorde du med vilje!” sa den slemme EP’en irritert. “Du vil bare ha oppmerksomhet!”

“Nei, det vil jeg ikke!” protesterte ANP. “Det der er bare tull! Det er sånn psykiatrien tenker! Ikke jeg!”

“Jeg vil ikke ha oppmerksomhet, jeg er bare lei meg!” sutret gråte-EP’en. “Jeg er redd. Jeg vil ha trøst. Jeg VIL ha trøst.”

“Nei, det vil du ikke! Du klarer deg selv! Dust!” protesterte den slemme EP’en og slengte på et par andre stygge ord.

“Jeg klarer dette helt fint selv,” sa ANP rolig. “Dette går jo bra! Ikke vri på deg! Vær rolig! Nå fokuserer vi på pusten, dere… Inn… Ut…”

“Du har ødelagt alt! Jeg hater deg!” snerret den slemme EP’en mot gråte-EP’en. “Jeg hater deg! Jeg hater deg! Jeg hater deg!”

“Men dette går bra, jeg trenger ikke noe trøst…” forsøkte ANP å si myndig, men ble avbrutt idet gråte-EP’en fikk kroppen til å gjøre enda en rar bevegelse.

“Du gjør det for at du vil hun skal se det!” ropte den slemme EP’en sint. “Hvorfor skulle du ellers gjøre det?”

“Tull, hun ser ikke på deg en gang,” sa ANP. “Jeg tror ikke hun så det. Og hvis hun gjorde det, så får det ingen betydning!”

“Jeg gjorde det ikke med vilje! Det føles bare så mye! Det kom et minne… Jeg er redd! Jeg er lei meg! Jeg er overveldet,” klaget gråte-EP’en og vrikket på kroppen igjen.

o.s.v.

— Ok, dette var bare et lite utdrag… Men er det rart jeg knapt får oksygen inn i lungene når disse delene skal krangle slik hele tiden??

Da timen var over, tørket jeg pent støv av matten min og gikk ut sammen med min bekjente. Vi smilte til hverandre før vi skilte lag. “Dette var godt,” sa hun. “Ja,” gliste jeg tilbake. Men jeg følte meg utslitt. Akkurat nå føles yoga som selvpining… og da ikke av den typen som den slemme EP’en foretrekker; den liker nemlig ikke emosjonelt ubehag….

#yoga #mediyoga #medisinskyoga #psykiskhelse #ptsd #cptsd #kompleksptsd #redd #utrygg #sekundærdissosiasjon #dissosiasjon #ANP #EP #personlighet #indrekamp #flashbaks #uro #gråt #emosjonelt #psykisk #ikkegiopp

Medisinsk yoga nr.3: – Dette gikk jo bra… eller kanskje ikke…

Jeg var ganske fornøyd med mitt tredje forsøk på å overleve medisinsk yoga. Jeg var relativt rolig i utgangspunktet – trolig pga en del fine ting som hadde skjedd tidligere i uka. (Jepp, jeg var nok litt “høy” på gode opplevelser…)

Jeg pustet inn og ut så godt jeg kunne og strakte meg opp eller ut etter som jeg fikk beskjed om det. Tankene løp nok litt løps, men, weeeee, jeg var “høy”…

På rotasjonsøvelsen begynte det å skrante litt. Kroppen ble urolig. Jeg forsøkte å overse det. Jeg hadde det jo så fint!

Jeg tok pause etter en stund. Det ble litt utfordrende. Men med en gang neste øvelse tok til, var jeg igang igjen. Jepp, jeg var like flink som alle de andre! Jeg var jo “høy”!

Vi avsluttet som vanlig med avspenning. “Dette er din tid…” Tankene vandret. Det gjorde blikket mitt også. Et tydelig tegn på at jeg begynte å bli urolig. Jeg fiklet med nervøst med teppet mens jeg forsøkte å minne meg selv om at “dette er MIN tid, dette er MIN tid…”

Så begynte de destruktive tankene å komme – de jeg hadde glemt at eksisterte. Joda, det var store muligheter for at alt var kjipt… og at det jeg gruet meg til om et par dager, kom til å bli kjempefælt… For ikke å snakke om verden generelt! Det måtte være temmelig sikkert at alle hater meg…

Plutelig, ut fra ingenting, var det en tanke i hodet mitt som ropte “Nei! Nei! Nei!”

Jeg ble overrasket og forvirret – tilstrekkelig til å hente meg litt inn igjen. Jeg måtte nesten le. Det var visst en del av meg som var livredd for å miste det gode jeg nettopp hadde funnet. Den ville stoppe den negative delen som var i ferd med å overta. Noen fornuftige resonnementer av typen “Du vet at ikke alle hater deg…”, kom den ikke med. Bare noen desperate “Nei! Nei! Nei!”

Jeg må le når jeg tenker på det nå. Men det var selvsagt alvorlig nok. Hvem av oss ønsker å ha det vondt?

Instruktøren spurte meg etterpå hvordan jeg syntes det var. “Det gikk bra!” sa jeg fornøyd. Fem minutter siden gikk jeg inn i garderoben… og like plutselig var hodet fullt av negative tanker og øynene fulle av tårer… De neste timene var like katastrofale. Jeg lengtet etter endorfiner fra selvskading, men jeg klarte å komme meg unna så vidt det var. Jeg sang en sang i stedet (Sia’s “Rainbow“) – den hjalp. Kanskje jeg sang den til meg selv… Kanskje jeg sang den til den lille gråtende delen som trengte å bli sett og hørt akkurat da…

#yoga #mediyoga #medisinskyoga #psykiskhelse #ptsd #cptsd #kompleksptsd #redd #utrygg #fremskritt #flashbaks #uro #gråt #emosjonelt #psykisk #ikkegiopp

I dag føltes yoga som en tidsreise…

Mitt første møte med yoga ble litt brutalt. Medisinsk yoga er laget for å være snill mot ulike tilstander… men for meg utløste det en krisereaksjon. “ALDRI MER YOGA!” sa jeg da.

Det varte midlertid ikke så lenge (og jeg håper ikke det er prognostisk for verdenskrigsmottoet…).

I dag prøvde jeg meg igjen. Det var en kjip dag helt fra begynnelsen – med særdeles vekslende følelser, litt slik som været i Bergen:

Skiftende skydekke med enkelte regnbyger (depressive tanker med innslag av gråt) – nordlig kuling (forvirring og utrygghet) – litt solskinn (noen hyggelige innslag innimellom) – snø og temperaturfall langt under frysepunktet (angst) – overgang til regn med lyn og torden (frustrasjon og sinne)

Og tro meg, det er like slitsomt når slikt skjer i hodet og kroppen som det er å gå gjennom Bergen by og ta paraplyen opp fra sekken og legge den ned igjen halve dagen.

Jeg var rolig igjen da yogatimen startet, men da vi la oss ned og pustet følte jeg at jeg var stappet inn i en tidsmaskin. Tanker, minner og tydelige bilder fôr frem og tilbake, og selvsagt måtte de alle tråkke på den depressive pedalen.

Jeg prøvde så godt jeg kunne å puste med magen først og brystet etterpå, men tårene bare rant… Jeg fikk en guffen følelse av at jeg fikk øret fullt av maskara… Heldigvis var det mørkt i rommet.

Det gikk bedre å sette seg opp. Jeg tror ikke jeg fikk særlig mye luft inn i lungene, uansett hvor mye jeg pustet og peset. Men i sum gikk det mye bedre enn forrige gang. Jeg var mye mer rolig etterpå enn før vi startet. Og så har det sikkert litt å si at instruktøren støtta meg bittelitt igjennom det hele 😉 Det satte jeg stor pris på.

Jeg var nok mer i fortid og fremtid enn i den nåtiden jeg skulle forsøke å få fatt i. Men jeg har det mye bedre enn i morgest, så noe må jeg ha gjort riktig – selv om det stadig kommer enkelte skyer forbi og dusjer meg med kaldt vann og syrlig vind…

#yoga #mediyoga #medisinskyoga #psykiskhelse #ptsd #cptsd #kompleksptsd #redd #utrygg #fremskritt #minner #gråt #emosjonelt #psykisk #håp

Ok, Yoga, du får en sjanse til!

Etter at mitt livs første yoga-erfaring endte i en “veldig ubehagelig emosjonelt”-krise, var jeg veldig bestemt på å ALDRI prøve yoga mer i hele mitt liv. Men etter litt inspirasjon fra ei_heks, ble jeg villig til å vurdere en sjanse til: Var dette kanskje noe jeg kunne lære meg å kontrollere? – Og kanskje dra nytte av uten å få negative ettervirkninger?

Jeg elsker kontroll! Og nytte!

Så jeg sendte mail til instruktøren, og hun var enig: Yogaen kunne brukes som trening til å kjenne på de vanskelige følelsene i omgivelser der jeg faktisk var helt trygg og egentlig hadde kontroll. (Og det er sant – det er jo ingen der som vil skade meg, selv om jeg får helt noia…)

Jeg kan lære å kjenne at følelsene kommer uten at jeg trenger å følge dem. Jeg trenger ikke løpe rundt og kaste egg eller papirbiter, knuse lamper eller smøre speil inn med såpe bare fordi jeg føler at hele verden er ond og jeg må forsøke å forsvare meg mot den….
(Jeg er generelt ikke paranoid, men når jeg “skifter” blir jeg det temmelig nære…)

Så da er det avgjort: Jeg skal forsøke meg på medisinsk yoga neste uke også. – YO!

– YO(ga), man!

#medisinskyoga #yoga #cptsd #komplekstptsd #ptsd #følelser #emosjonellkontroll #emosjonelldysregulering #nervøs #kontroll #psykiskhelse #hærverk #nevergiveup #viprøverigjen

Medisinsk YOGA utløste krisereaksjon… :((

Tenkte jeg skulle forsøke noe nytt denne uka – medisinsk yoga! Jeg har aldri forsøkt yoga i hele mitt liv. Har noen venner som “trener yoga” – men i min verden bør man ha litt mer vekter eller fart for å kalle det trening… Men etter dagens time føler jeg også at jeg virkelig må TRENE hvis jeg skal overleve enda en slik seanse. Jeg føler det utløste en slags krisereaksjon…

Så, hva var det jeg hadde rotet meg bort i? (alle sitatene er hentet her).

Medisinsk yoga skal visst være utviklet for å passe ved “de fleste fysiske og psykiske begrensninger”. – Sånn sett burde jeg vel vært kvalifisert… Det var i hvert fall derfor jeg tenkte jeg skulle gi det en sjanse.

“Øvelsene er myke og rolige og kombineres med pusteteknikker og meditasjon.” – Det stemmer. Vi satt eller lå på matter, med kryssede eller strake ben, rette eller bøyde armer og fokuserte på innpust og utpust. Vi fikk beskjed om å tenke på et mantra – og si halvparten når vi pustet inn og andre halvparten når vi pustet ut. Jeg foretrakk å tenke “pust inn” og “pust ut” (etter prinsippet ‘keep it simple’…).

Hun som ledet oss, sa også en del andre merkelig ord. Da begynte jeg bare å le – det minnet meg om et fag jeg tok for mange år siden, hvor foreleseren insisterte på at vi skulle pugge enkelte ord og fraser på sanskrit; for meg var ordene bare en lang rekke merkelig bokstavkombinasjoner, men jeg laget meg et par sanger for å pugge dem inn i hjernen (det funka – jeg fikk B).

“Hvis du er helt frisk kan MediYoga hjelpe deg til større bevissthet, stabilitet, ro og harmoni.” – Og hvis du har kompleks PTSD, kan du få helt noia. Det fikk i hvert fall jeg.

Det begynte ganske lovende. Jeg pustet inn og ut som en helt. Helt sant – jeg har ikke pustet så basalt og bevisst på lenge! Jeg vred meg hit og dit så godt jeg kunne, og forsøkte å puste samtidig (ikke etterpå). Jeg lå, jeg satt, jeg strakk, jeg krummet. Jeg syns virkelig jeg var flink pike.

Men så, plutselig ble jeg redd. Da var det mye tryggere å krumme seg sammen som en ball en stund enn å flakse med armene over skulderhøyde og puste inn og ut, inn og ut, inn og ut… Avslapningen på slutten var verst. Da var jeg virkelig begynt å bli urolig. Jeg prøvde å gjøre sånn som de andre, helt sant! Men kroppen min ville bevege seg, så jeg satt vel og rugget med både armer og ben, og stirret høyfrekvent fra taklampe til taklampe. Æsj, det var skikkelig ubehagelig. Og ikke ble det bedre av å høre de andre si etterpå: “Ah, det var godt…” “Nå ble jeg så rolig…” “Det der var deilig…”

Hæ? Var vi ikke på samme tog???

Åpenbart ikke. Jeg føler at det utløste en kroppslig krisereaksjon, litt slik som når jeg har gjort hærverk. Ikke særlig lovende, med andre ord. Men jeg gjorde ikke noe hærverk nå, for jeg følte meg ikke truet. Bare veldig redd og utrygg. Så nå er det Chipmunks på full guffe på headset’et mens jeg forsøker å holde kroppen rolig for ikke å forstyrre de andre på lesesalen…. Yo!

En ting er i hvert fall sikkert: MediYoga er IKKE noe for meg, og jeg skal ALDRI i hele mitt liv prøve det igjen! Jeg skvatt jo himmelhøyt bare bakgrunnsmusikken stemte i et høylytt “OOOOOHMMMMMMM”…. Nei, da tar jeg heller en dans på bibliotekskranken! Naken!

#yoga #mediyoga #medisinskyoga #psykiskhelse #ptsd #cptsd #kompleksptsd #redd #krise #utrygg #rådvill #uro #urolig #psykisk #pust #pusteteknikk #innpust #mantra #yo #yogaerikkeforalle

Starte med TRENING? – Her er 5 tips for hvordan du best kommer igang – og holder det gående

Ved nytt år øker antall medlemsskap i ymse treningssentre over det ganske land. Mange ender imidlertid opp som støttemedlem… Det er lurt å unngå. Her kommer derfor –

5 tips til hvordan du kan starte et nytt og bedre liv med trening og holde det gående fremover:

1. Velg noe du liker
Ikke start med noe fordi du føler det er det som er “in” nå, fordi noen andre presser deg eller fordi vennene dine holder på med akkurat det. Det finnes utallige aktiviteter, både innendørs og utendørs, som både gir velvære og helsegevinst. Det er 100 ganger bedre å gjøre noe du vil trives med, enn å presse deg selv til et par økter med noe du gir opp etter en stund. Du trenger ikke gjøre det samme som bestevennene – finn noe du liker og få nye venner i samme slengen.

2. Tren sammen med noen
Noen ganger kan det være godt å trene alene, særlig hvis man har en hverdag hvor man omgås tett på mange folk. Å trene sammen med andre, kan imidlertid hjelpe på motivasjonen både til å presse seg og til å holde det gående. En fast treningsavtale med andre kan gjøre det lettere å skape rutine. Vi er tross alt vanedyr. Mye trening handler om å presse seg, og litt heiarop fra andre gjør det bare lettere å prestere bedre (-se bare på OL!). Dessuten kan du hente inspirasjon fra å se på andre. Du kan trene med en eller flere venner, eller melde deg på gruppetrening – i sistnevnte tilfelle slipper du også å finne på øvelsene selv, og er det en god gruppeleder, vil han/hun også heie frem det beste i deg.

3. Ta et skritt av gangen
Husk at du ikke trenger å klare alt på en gang. Du har god tid – du skal tross alt trene jevnlig fremover. Start der du er og bygg deg gradvis opp. Kroppen trenger tid for å tilpasse seg nye belastninger. F.eks. vil muskler tilpasse seg tyngre belastninger raskere enn senere. Ta deg tid til å bygge deg selv opp på en fornuftig måte. Det får du igjen for siden. Ta et skritt av gangen og øk gradvis motstand, antall repetisjoner eller tiden du holder på. Vær tålmodig, du vil garantert se fremgang.

4. Kjør ditt eget løp
Uansett hvor mye du trenger og hvor hardt du tar i, vil det alltid være noen som løper raskere, løfter tyngre eller tar flere push-ups enn deg. Bare aksepter det! Fokuser på ditt eget løp og la de andre kjøre sitt. Noen har lettere for å bygge muskler enn andre, slik er det bare. Sett deg dine egne mål (realistisk!), gjør en innsats for å nå dem, og vær fornøyd med deg selv. All fremgang er bra!

5. Ikke bli mismodig ved stagnasjon
Er du utrent, vil du merke den største forandringen i begynnelsen. Etter som månedene går, vil progresjonen skje saktere og noen vil oppleve stagnasjon. Ikke vær redd, dette er normalt. Forsøk heller å sammenlikne deg med hvordan du var i begynnelsen. Hvis du har klart å komme til 10, 20 eller 30 push-ups og føler det stagnerer der, så vær fornøyd. Det er kjempebra! Nå blir oppgaven å vedlikeholde det du har oppnådd – og det er også god trening for kroppen. Just keep it up – og blir du lei, kan du bare endre noen øvelser eller typen trening. Det er alltid noe spennende å utforske i treningsverden!

LYKKE TIL!

 

#trening #treningstips #trene #stagnasjon #byggemuskler #aktivitet #helse #kropp #muskler #utholdenhet #tips #nyttogbedreliv #nyttårsforsetter #nystart

Utfordringer? – Ja, takk!

“Livet er fullt av utfordringer,” sa noen en gang, og utallige har gjentatt det siden.

Hva som er en utfordring, er imidlertid forskjellig fra person til person. For meg har det aldri vært en utfordring å pusse tennene. Eller kanskje, da jeg var veldig liten. Men da jeg først hadde fått innøvd teknikken, gikk det rimelig greit. Jeg gjør det – fordi jeg har tro på det – men jeg føler ikke at det koster meg noe særlig. Da jeg jobbet i psykiatrien, møtte jeg derimot mennesker som virkelig måtte legge en innsats i tannpussen for i det hele tatt å få fullført oppgaven. Eller kanskje snarere for å få startet den. Det var særlig depresjon som var den store skurken; eller en eller annen sykdom som gjorde virkeligheten fjern og behoved for tannpuss uforståelig.

Jeg liker utfordringer når jeg trener. Jeg forsøker stadig å presse det – i grunn alt jeg klarer. Da jeg fikk skade, trodde jeg lenge at jeg aldri ville klare pull-ups eller push-ups. Jeg ble etter litt bedre, selv om jeg fortsatt kjente ubehag. Det var mye jeg kunne trene – men jeg så hva de andre gjorde. De gjorde ting jeg ikke klarte. Jeg ville også klare det. Jeg ville i hvert fall forsøke. Og det gjorde jeg.

Det var utfordringer – på mitt nivå. De første armhevningene mine så trolig ut som en blanding av en kamel og en blekksprut som forsøkte å komme opp av en sakkosekk. Men det gikk bedre etter hvert. I dag klarte jeg 20 push-ups. Det er gøy. Det er gøy å klare utfordringer som man i utgangspunktet ikke har forutsetning for å klare. Og da må man forsøke. Igjen. Og igjen.

Jeg har måttet trene meg opp igjen flere ganger når jeg har hatt vonde perioder. Selvsagt er det et nederlag å miste det jeg har arbeidet så hardt for. Men samtidig ligger det i det en dobbelt utfordring: 1) Å trene seg opp på nytt. 2) Å takle nederlaget på en godt måte.

“Livet er fullt av utfordringer.” Ofte holder vi oss unna nettopp fordi vi opplever det som utfordringer. Tannpussen fikser vi enkelt, så den gjør vi. Dag etter dag. Andre ting kan gnisse mer mot selvtilliten. Vil jeg klare det? Er jeg god nok?

Det går an å gjøre et forsøk. Bare det i seg selv er en utfordring noen ganger. Og vi bør bli flinkere til å rose oss selv for å forsøke.

Jeg har sett andre gjøre push-ups med 20 kg vekt på ryggen. Hm, det trodde jeg nesten ikke var mulig. Så da begynte jeg med 2,5 kg og 5 kg. Jeg klarer noen vaklende repetisjoner, litt slik som bambi på isen. Og der stagnerte det. Ok, det er verd et forsøk; nå legger jeg på 10 kg og tar den øvre delen av bevegelsesbanen. Om jeg noen gang kommer helt ned –  og opp igjen (!) – er jeg ikke sikker på. Men det er verdt å gjøre et forsøk. For det er veldig morsomt hvis jeg skulle klare det.

Jeg bruker styrketreningen som modell for mental trening også. – Til å pushe mine egne psykiske grenser når jeg føler jeg ikke kan, ikke tør, ikke er god nok, ikke er sterk nok, ikke er NOK. Det handler om å ikke gi opp, uansett hva man føler. Men å forsøke. Igjen og igjen, om så skal være.

“Livet er fullt av utfordringer.” – Ja, takk!

#psykiskhelse #helse #trening #depresjon #angst #psykisk #styrke #utfordring #livet #psykiatri #ikkegiopp