“Fakkeltog: Stopp voldtektene – døm overgriperne!”

I dag er det FNs internasjonale dag for å bekjempe vold mot kvinner. I krig og konflikter er voldtekt en vanlig form for vold mot kvinner: I tillegg til at det kan oppleves traumatiserende i seg selv, fører det mange steder til varig stigmatisering som kan følge og ødelegge både kvinnen og hennes barn resten av livet.

I dag arrangeres det fakkeltog i Oslo for bedre rettssikkerhet for kvinner – bl.a. i form av raskere etterforskning og bedre oppfølging etter voldtekt. Fakkeltoget retter seg mot problemer både nasjonalt og internasjonalt – du kan lese mer om et her.

Bli med, da vel!

Toget starter på Jernbanetorget kl.17.00 og ender opp på Stortinget. Det er m.a.o. ikke lange strekningen å gå – men det er en viktig markering.

For noen år siden, fortalte en venninnes venninne (som jobba på legevakta) at de nesten daglig fikk inn jenter/damer på voldtektsmottaket her i Oslo. I hele Norge anmeldes det ca 1500 voldtekter årlig – noe som tilsvarer at det skjer i snitt ca 4 voldtekter hver dag. I tillegg kommer mørketallene – de som aldri blir anmeldt. Jeg vil tippe at det her skjer mye i ekteskap og samlivsrelasjoner. Jeg har lest om x-menn som er blitt dømt for voldtekt av sin kone (sex uten hennes samtykke) – men jeg vet også at mange damer som har opplevd å bli tvunget til sex mot sin vilje, ikke anmelder dette.

Ett av kravene til dagens samtykke er lovendring som klart definerer sex uten bevisst samtykke som voldtekt. Ektefeller kan jo bruke fysisk vold mot hverandre, og det er ikke greit. Så hvorfor skulle det da være greit med seksuell vold?

Et annet krav er bedre rettssikkerhet for kvinnene, inkludert domsfellelse av seksualforbrytere. Av de 1500 voldtektene som faktisk anmeldes i Norge, blir det sak av under 1/3 (under 500). Under 10% (ca 15) blir dømt…

Jeg snakket med en advokat for noen måneder siden, og han forklarte at årsaken er det strenge rettsprinsippet i Norge om at “tiltalte er uskyldig inntil det motsatte er bevist”. Dette er et viktig prinsipp! Og det bør også gjelde ved voldtektsanklager (for det forekommer også at uskyldige menn blir anklaget – jeg leste nylig om en hvit dame i USA som var avslørt for rasistisk motiverte løgnanklager mot en svart ung mann…). Kan dette dilemmaet løses, altså, kan man ivareta begge disse hensynene? Jeg tror det, hvis man får en mer effektiv etterforskning av sakene. Som kjent tar de nå altfor lang tid…

Advokaten forklarte også at det at saker blir henlagt eller anklagede blir frikjent, er ikke det samme som at ‘offeret’ ikke blir trodd. Men det handler om bevisets stilling. Igjen, det er fint at man ikke dømmer noen – uansett kjønn – på dårlig bevisgrunnlag. Justismord kan ikke forsvares for alt i verden. Men med en raskerer oppstart av etterforskningen vil man nok lettere finne bedre beviser. Og hvis hele landet får bedre voldtektsmottak for kvinner, vil nok også de kunne sikre bevis. I tillegg er det viktig at samfunnet har lett tilgjengelig informasjon om hva man bør gjøre ved voldtekt – ikke minst at man tidlig bør oppsøke voldtektsmottaket slik at de kan sikre beviser (spor etter overgriperen).

Kan vi – du og jeg – gjøre noe? Vel, vi kan støtte opp om holdningsenringer generelt, og vi kan delta i kveldens fakkeltog. Selv er jeg redd for ild og kommer garantert til å holde meg litt på avstand fra faklene, men toget vil jeg ikke gå glipp av.

Vi ses kanskje?

——————————————————————————————

Har du blitt utsatt for overgrep eller seksuelle krenkelser?

Da kan du kontakte voldtektsmottaket eller din lokale legevakt. Ta gjerne kontakt så tidlig som mulig – de vil hjelpe deg videre og gi deg råd om hva du skal gjøre. Du kan også henvende deg til fastlegen, politiet, en helsestasjon eller et krisesenter. Du har også rett for en time med gratis veiledning hos en bistandsadvokat. Å snakke med helsepersonell, politi eller advokat er ikke det samme som å anmelde, men de kan gi deg råd om hva du kan gjøre videre.

——————————————————————————————–

#voldtekt #demonstrasjon #fakkeltog #stoppvoldtektene #overgriper #offer #rettssikkerhet #anmeldelse #helsehjelp #justismord #seksualforbryterer #sex #sexutensamtykke #samtykke #advokat #kjønn #kvinner #menn #sikkersex #voldtektsmottak #legevakta

Historien om Preben, offentlig psykiatri og selvmord (tw)

På lørdag sendte NRK kveldsnyheter et sterkt innlegg om 28 år gamle Preben som var tvangsinnlagt pga psykose og paranoide vrangforestillinger. Mens han var på Vår Frues hospital (Lovisenberg diakonale sykehus) tok han livet sitt…

Jeg tror ikke man trenger å ha helsefaglig utdanning en gang for å se at de diagnosene Preben var innlagt for, innebærer kontrolltap og manglende forståelse for virkeligheten. Hvis det skjedde med oss, ville vi antakelig satt pris på at noen passet på oss så ikke vi skadet oss – i hvert fall i ettertid når vi kom til oss selv igjen.

Noe av det verste med historien er at moren så lenge og så tydelig hadde forsøkt å få sykehuset til å forstå at de måtte gjøre mer siden Peder ble dårligere og dårligere. Men hun ble ikke tatt på alvor. I en artikkel publisert på nrk.no i går, sier pasientombudet i Oslo og Akershus, Anne-Lise Kristensen, noe viktig:

” Det er pårørende som kjenner pasienten best. De har selvfølgelig ikke innsikt i sykdommen, men de observerer endringer hos den de er glad i på en annen måte enn personalet kan gjøre, sier Kristensen.”

Når personalet treffer en psykisk syk pasient, kan det være lett å overse endringer fordi de ikke har noe friskt bilde å sammenlikne med. Preben hadde helt tydelig en annen side. Han hadde studert på BI med toppkarakterer, og han var et godt og viktig medlem i familien. Han var ikke seg selv lenger da han kom inn på sykehuset…

Det jeg synes er skremmende, er at de ansatte ikke tok det mer alvorlig når han trakk seg mer unna, sluttet å spise og drikke. Han fikk tilsyn hver time. Men hvorfor skal man egentlig ha tilsyn hver time? Er man redd for at pasienten skal gjøre seg noe, er det ikke særlig effektivt…

Jeg synes fryktelig synd på familien. Jeg synes synd på personalet også, for slikt er det ingen som ønsker å oppleve. Alt helsepersonell ønsker (med mindre de drives av statusbegjær) å redde liv og hjelpe dem som ikke klarer seg selv. Men min egen erfaring fra psykiatrien gjør at jeg tenker at det er mer galt med systemet og helsehjelpen som tilbys enn bare “tilfeldigheter” og “uforutsigbarhet” når det gjelder hvem som kan ta livet sitt.

Jeg skjønner fortvilelsen som Prebens familie føler overfor helsevesenet. Ut fra min egen erfaring kan jeg heller ikke forsvare psykiatrien. Tilbudet og holdningene er faktisk ikke godt nok…

Det som har skjedd vil aldri kunne gjøres ugjort. Men jeg håper Prebens historie vil kunne påvirke helsepersonell og institusjonene til å tenke annerledes, ikke minst når det gjelder behandling av og tilbud til mennesker med kontrolltap og psykiske problemer. Preben beskrev innleggelsen som et fengsel. Jeg har bare to netter på akuttpsykiatrisk mottakspost å sammenlikne med – men’fengsel’ er en god beskrivelse. Du blir isolert – og (fra min erfaring) er det noe som reduserer sjansen for å gjenvinne kontrollen og koble seg tilbake på virkeligheten, så er det at du blir sittende isolert i ingenting og ikke har noen å snakke med. (Personalet satt på stoler i korridoren og snakket med hverandre…)

Det er nok mye som kan endres i psykiatrien. Men kanskje må man først oppleve det fra pasient- eller pårørendesiden for å forstå det…

Du kan lese historien om Preben her.
#psykiskhelse #selvmord #suicidal #Preben #nrk #reportasje #alvorlig #helsehjelp #norskhelsevesen #helsevesen #Lovisenberg #lds #lovisenbergdiakonalesykehus #vårfrueshospital #innlagt #tvangsinnlagt #psykiatri #pasient #suicid #psykiater #tvang #medisiner #medikamenter

Vanskeligere å hjelpe noen som privatperson enn som offentlig ansatt…

Det er en ting å jobbe som sykepleier (eller tilsvarende) og hjelpe mennesker som har det vondt. Man har kun en formell relasjon til pasienten, man har ikke et personlig ansvar – det hviler på institusjonen og fellesskapet, og man kan legge fra seg alt når man går hjem for dagen.

Nå forsøker jeg å hjelpe en venninne av meg som sliter (depresjon og tanker om selvskading/selvmord). Det er ikke aktuelt å gi blaffen – hun trenger hjelp og støtte, og jeg vet hvor grusomt det er å ikke få hjelp i en slik situasjon. Derfor forsøker jeg, og jeg tar mye ansvar for henne nå. Mye mer enn jeg egentlig klarer selv.

Jeg blir faktisk kjempedårlig av å hjelpe henne. De siste ukene har mitt engasjement i henne gjort at jeg har gjenopplevd alt jeg opplevde de siste to årene som har vært kjempekjipt og ødeleggende. Ikke bare husket på, men gjenopplevet. Det er omtrent like ille som det var da. Og midt oppi dette, ser jeg at hun får mye mer hjelp enn det jeg selv fikk… Noe i meg synes det er urettferdig. Hvorfor skal alt være så tilfeldig?

Hun har ikke gjort noe for å hjelpe meg, men jeg har gjort mye for henne de siste årene. Og det handler ikke om å spørre eller ikke spørre om hjelp; det handler om å se behov og være på tilbudssiden. Så her også er det noe i meg som synes det er urettferdig. Hvorfor skal jeg gidde å stille opp for en som aldri ville gjort det samme for meg, som ikke gjorde det da jeg trengte det som mest, og som heller ikke nå gjør noe?

Disse tankene er som plagsomme mygg, og de fortjener en smekk! Jeg vil ganske enkelt ikke anerkjenne dem. De er blodsugere, og jeg vil knuse dem! BANG! Det finnes prinsipper som er sterkere enn følelser. Og de handler om å hjelpe andre – selv om de aldri vil gjøre det samme mot oss.

Men det er enda en ting som er urettferdig. Den har jeg ikke klart å knuse ennå, og kanskje vil jeg heller ikke klare det… Det er nettopp dette som skiller den profesjonelle hjelperen (den som får betalt fra det offentlige for å bruke 1/2 time eller to i uka på å hjelpe de som trenger det) fra den som hjelper på fritiden. Jeg får aldri lagt fra meg dette problemet.

  • Det hjemsøker meg i form av gjenopplevelser til alle døgnets tider, selv når jeg våkner om morgenen og ikke har fått tankene klare ennå: Gjenopplevelsen er i gang før jeg slår opp øya!
  • Jeg vet aldri når hun kan ringe og trenge hjelp neste gang, jeg føler at jeg går og venter på at telefonen skal ringe hvert øyeblikk, og det er veldig stressende.
  • Jeg føler at jeg må passe på og ta kontakt selv om jeg ikke hører noe, for jeg vet jo at hun ikke vil ta kontakt når hun har det vondt og at hun lukker seg inne og andre ute.
  • Jeg kjenner en stadig engstelse for at hun kan finne på å skade seg, kanskje alvorlig. Hun har jo nevnt det… da må jeg gjøre noe med det.

Det er så mye lettere for de offentlig ansatte. De kan sitte telefonvakt – og la hele ansvaret for å ta kontakt, hvile på pasienten. Ringer de ikke, så er det ikke deres problem. De er ansatt for å sitte på den kontorstolen og svare på de telefoner som kommer inn, og så forsøke å få pasienten til å forstå at han/hun må lære å klare seg selv. “Det gjør vondt, ja, men forsøke å leve med det…” – Slik kan jeg ikke si eller tenke. Det er nok av folk som ikke forstår og som sier “skjerp deg”, “legg det bak deg og gå videre”, “forsøk å fokusere på det positive”, osv.

Jeg tror ikke jeg gjør alt riktig. Men det er likevel urettferdig. Jeg forsøker å hjelpe, mye mer enn dem som får betalt for å ivareta dette samfunnsansvaret, og det holder på å ta knekken på meg. I tillegg forsøker jeg å hjelpe henne med studiet. Jeg har hjulpet mange før, så det er vanlig…. Men deprimerte mennesker er ikke akkurat entusiastiske, så da må jeg dra ganske mye av lasset hva gjelder motivasjon og fremgang. Ingen gjør det samme for meg. Og dette spiser opp tiden min og kreftene mine. Og så surrer det rundt i hjernen som en dritt-mygg 24/7…

Dette kommer til å bli en flott sommer………… :p

(Og jeg håper jeg har klart å skrive av meg litt av problemet nå…….. For en ting er i hvert fall sikkert: Jeg akter å hjelpe henne videre, så da må jeg finne måter å sette meg selv i stand til det også…)

#psykiskhelse #hjelpeandre #venner #vennskap #depresjon #cptsd #selvmordstanker #selvmord #suicidal #selvskading #trigging #flashbacks #gjenopplevelse #lei #ensomhet #hjelpeapparat #hjelp #mygg #bryseg #YO

Kate Spade’s selvmord… Penger forebygger ikke, men vennlighet kan redde liv!

(TW – selvmord)

Svært få selvmord rapporteres i media. Men når kjente, suksessfulle personer tar livet sitt, vekker det gjerne oppsikt. Denne gangen var det veskedesigneren Kate Spade som ikke orket mer. Til tross for at hun hadde en 13 år gammel datter, var det noe som gjorde livet for vanskelig å leve. Hvorfor hun gjorde det, vet jeg ikke – og det vil vi kanskje aldri få vite. Men en ting er sikkert:

Penger, suksess og beundring kan aldri forebygge psykisk smerte, ensomhet og selvmord.

Derimot vet vi at vennlighet, omtanke, kjærlighet og omsorg kan lege sår i sjelen. Det betyr bare en ting:

Vi må bli mer bevisst på å ta vare på hverandre!

Vi kan ikke ta på oss ansvaret for andres liv, like lite som vi kan ta på oss ansvaret for at de pusser tennene hver dag eller tørker seg etter å ha vært på toalettet. Men vi kan gjøre mye for å påvirke hvordan andres hverdag er. Vet du ikke hva du skal gjøre?

– Vel, ta utgangspunkt i deg selv. Hva trenger du når du er ensom? Hva skulle du ønske noen gjorde for deg når du føler deg overveldet av sorg? Hva ville hjelpe deg hvis du følte du ikke orket leve mer? Hvordan kan noen vise deg at du har verdi?

Det er en enkel leveregel: Gjør mot andre det du skulle ønske de hadde gjort mot deg, dersom du var i dere sko.

Det er ikke alltid lett å se hvordan andre har det. Jeg er sikker på at hvis vi gjennomførte en spørreundersøkelse, ville de fleste si at de ofte, ja, kanskje mesteparten av tiden, har på seg en maske – og at det bak denne masken er mer sorg og smerte enn de fleste i omgangskretsen ville gjettet på.

Vil vi ha en bedre verden, må vi derfor gjøre en innsats for å få det slik. Vi må ta hensyn til hverandre; vie litt oppmerksomhet til dem som kanskje ikke har så mange å være sammen med; våge å stå opp for den som blir mobbet eller trakassert; tilby en hjelpende hånd til den som ikke klarer seg alene.

Det vil nok koste noe – tid, penger og energi. Men det er verd det! Det kan redde liv!

#psykiskhelse #selvmord #selvmordsforebygging #selvmordstanker #helsehjelp #hjelp #kjærlighet #omsorg #vennskap #liv #død #suicidal #depresjon #angst #cptsd #psykisksmerte #ensomhet #tiltak #katespade #kate #spade #bryseg #vågåbrydeg

Hva feiler det dere???? ((Mange vokser opp i mini-helveter…))

Vi snakket om det i går igjen. En av de få menneskene jeg kjenner som bruker fritiden sin på å hjelpe andre som har det fryktelig vondt, og som gjerne er blitt både krenket og gitt opp av det offentlige systemet. “Jeg hater mennesker,” sa hun. Jeg skjønner hva hun mener. Hun har et stort hjerte for “pasienten”. Men motviljen er mot de som gjør andre så mye vondt og mot familier og systemer som ikke vil hjelpe dem.

Det er så mange grusomme historier. Men det som er verst, er at så mange av de som har det greit selv, så fullstendig gir blaffen i de som ikke har det bra.

HVA FEILER DET DERE, FOLKENS????????

Det er mennesker som vokser opp i små mini-helveter. Jeg leste om dem da jeg selv jobbet i psykiatrien, og jeg har lest og hørt mange liknende historier siden. Og så kommer psykologer og psykiatere og sier til oss sykepleierstudenter at vi skal overse alt snakk om sår og selvskading og heller snakker om vind og vær, Hotel Cæsar og…. alt mulig annet “viktig”.

HVA FEILER DET DERE, BEHANDLERE??????

Hva er verst, tror dere? Å bli banket opp eller gruppevoldtatt – – – – eller å bli totalt ignorert i smerten som følger etterpå? Å bli bedt om å skjerpe seg, gå videre, tilgi og glemme… uten at noen har sagt unnskyld eller noe er blitt gjort for å gjøre det godt igjen?

Mange mennesker vokser opp under konstant frykt, smerte og/eller ensomhet. Som barn må de selv lære seg å forholde seg til verden der ute – de må bære ansvar og byrder som selv voksne synes er for tungt å bære alene, men disse barna har ingen. Jo, det hender det er noen som ser noe eller litt. Smiler litt vennlig til dem, kanskje. Men å gjøre noe, der er terskelen høy.

HVA FEILER DET DERE, DERE SOM BARE SER PÅ OG LAR DET SKJE??????

De som virkelig sliter psykisk i dette landet, er faktisk i mindretall. Det betyr at det store flertall som faktisk har det greit, har stort forbedringspotensiale hva gjelder å gjøre situasjonen bedre for de som har det vondt. Men svært få av de som har det godt selv, gjør noe for å hjelpe andre. Joda, man kan være litt ekstra hyggelig mot en venninne som har kjærlighetssorg eller som har mistet bestefaren sin. Men å virkelig bry seg?

Det er som med tiggerbildet her i Oslo. Jag tiggerne bort fra Carl Johan og andre sentrale steder, så kan vi late som de ikke finnes. “Ute av syne, ute av sinn.” Det virker som mange lever etter samme motto når det gjelder mennesker med psykisk smerte. “La være å tenke på dem, så kan vi fortsette å leve i vår egen lykkeverden… uten skygger i landskapet rundt oss.”

HVA FEILER DET DERE, FOLKENS???????

Tenker dere noen ganger over at vinden fort kan skifte retning? Plutselig kan det være deg det gjelder. Hvis du har vært med på å bygge opp et samfunn som ikke bryr seg, men der de som har det bra, kun lukker øynene for andres smerte og fokuserer på å få mest mulig kos og hygge for seg selv i ferier og helligdager, – hva tror du vil skje den dagen du selv trenger hjelp?

Kanskje vil du da forstå hva det vil si å ha det vondt. Og kanskje vil du den dagen begynne å engasjere deg for å hjelpe andre.

Sånn sett er nok dette en skole svært mange i dette landet kunne ha godt av å gå igjennom…

#psykisksykdom #psykiskhelse #likegyldighet #egoisme #hadegodt #velstand #ensomhet #alene #psykisk #dps #psykiater #psykolog #krenkelse #samfunnet #hjelpsomhet #pasient #hjelp #barndom #omsorgssvikt #grusomt #misbruk #vold #brydeg #vågåbrydeg

KLAGE PÅ barnevernet? – helsevesenet? – NAV? – kollektivtransporten?

Jeg vet at jeg av og til fornærmer folk når jeg klager på hvordan offentlig psykiatri behandler mennesker – eller hvordan de ikke vil gi dem behandling i det hele tatt. De som i sin tur klager på meg, er oftest folk som jobber i psykiatrien selv (og mener de gjør en god jobb) eller folk som har fått god hjelp fra psykiatrien.

Er det urettferdig å klage på helsevesenet?

Jeg har forståelse for at noen ansatte ikke synes særlig om det. Men dersom disse gjør en god jobb, så er det jo heller ikke dem klagen er myntet på. Sammenlign bare med politiet i USA: Det har kommet mange klager de siste årene på hvordan amerikansk politi behandler svarte, og disse klagene er i høyeste grad berettiget. Det finnes nok også mange gode politifolk som daglig gjør en fantastisk jobb. Men dette forandrer ikke det faktum at det foregår noe som er kritikkverdig i politiet. Man kan ikke fortie kritikken og late som om alt er fint av hensyn til de som gjør en god jobb, når så mange mennesker blir skadelidende på grunn av politiets feilgrep.

Slik er det også med psykiatrien. Mange gjør en god jobb. Men det forandrer ikke det faktum at mye av det som skjer er uverdig, skadelig og sterkt krenkende for mange pasienter. Jeg roser gjerne dem som gjør en god jobb. Men jeg synes ikke det er greit at den psykiatriske delen av helsevesenet påfører andre mennesker så mye smerte og problemer.

Jeg har forståelse for at de som har fått god hjelp, både er takknemlige og fornøyde. Men jeg har liten forståelse for at de som har vært så heldige, velger å lukke øynene for, irritere seg over eller kritisere dem som ikke har vært like heldige (og som snakker om det).  Jeg liker godt å lese solskinnshistorier både fra psykiatrien og fra somatikken. Jeg har også mine solskinnshistorier jeg kunne fortelle, men jeg forsøker å ikke glemme hva det vil si å være i skyggen – eller dem som fortsatt er der.

Er det urettferdig å klage på helsevesenet?

Jeg har jobbet der selv, og jeg synes vi bør tåle kritikk. Mye blir ikke tatt seriøst, det vet jeg. Folk klager på alt mulig, og det meste er ting vi uansett ikke kan få gjort noe med. “Slik er det bare…” og da blir klagene tilsvarende meningsløse for oss. Men vi SKAL behandle alle som klager med respekt likevel. Og ikke gjøre som legevaktlegen som rev i stykker klagebrevet foran alle sykepleierne og sa “for noe tull!” Det kalles disrespect!

Noen klager på barnevernet fordi de har vonde opplevelser med dem. Det må de få lov til. Jeg har ikke noen egne vonde opplevelser med dem, og er glad for at de griper inn og redder barn fra vonde oppvekstvillkår. Men jeg vet at ikke alt er som det skal – og da er det nødvendig å lytte til de stemmene som formidler det som ikke er bra også.

Noen klager på NAV fordi de opplever systemet tungrodd og håpløst. Det må de få lov til. Jeg har aldri opplevd et eneste problem med NAV, og er glad for at de finnes og kan hjelpe oss når vi faller utenfor arbeidsliv og liknende. Men jeg vet at ting ikke alltid går på skinner – og også her er det nødvendig å lytte til de stemmene som forsøker å si ifra. Bare da kan man gjøre forholdene bedre.

Noen klager på kollektivtransporten, ikke minst på NSB. Det må da også være lov. Jeg kan ikke skryte på meg å aldri ha vært berørt her, men jeg gidder sjelden å klage – annet enn i øyeblikket der og da. Jeg er glad for at kollektivtransporten finnes og hjelper meg til å komme raskt fra en side av byen til en annen. Men til tider går det ikke bare bra her heller – og de stemmene som sier ifra kan være det som må til for å få bedret problemet.

Hvorfor skulle det da ikke ha samme effekt på psykiatrien?

Så lenge min buss er i rute, kan jeg lett gi blaffen i dem som ikke kommer av gårde til jobb. Så lenge jeg får god hjelp med mine problemer, kan jeg lett gi blaffen i dem som ikke får det. Men psykisk helsevern handler om mennesker – og det er kun tilfeldigheter som bestemmer at ‘jeg’ får hjelp og ikke ‘hun’. Det er derfor viktig å stå sammen for å endre systemet til det bedre – og ikke minst, å stå opp for dem som selv ikke orker å kjempe for sin sak.

#psykiskhelse #barnevernet #helsevesenet #helsevesen #nav #kollektivtransport #nsb #forsinkelse #helsehjelp #klage #urettferdig #politiet #blacklivesmatter #reform #pasient #omsorg #brydeg #bryseg #vågåbrydeg #aktivise #engasjerdeg

Ikke alle føtter går forbi…

Det vil alltid være noen som bare går forbi
Når du ligger der på asfalten
Alene
Naken
Ødelagt

Du vil alltid se mange føtter passere upåvirket
Selv om du ber om hjelp
Roper
Hvisker
Gråter

Det vil alltid være noen som har ligget der før
Men som har reist seg igjen
Ser deg
Hører
Stopper

Det vil alltid være overraskelser på veien
For ikke alle føtter går forbi

 

#dikt #medmenneske #omsorg #vennskap #hjelp #brydeg #vågåbrydeg

Føler du deg annerledes og utenfor?

Vi organiserer veldig lett verden rundt oss i “oss/de andre”, “innenfor/utenfor”, “tilhørende/ikke tilhørende”. Ikke alle, men de fleste av oss har nok både behov og ønske om å høre til et sted. En vennegjeng, en klasse, en familie, et arbeidskollegium, et idrettslag, en by, en nasjon…

Noen får det til, andre føler stadig på savnet.

Hva er det egentlig man lengter ikke? Kanskje det er å være en del av noe: Av et samfunn, en familie, et kollegium, en vennegruppe. Man har jo sett det på film – mennesker som har det fint, sammen.

Nå sitter jeg og hører på “Aliens” med Emilie Adams. De spilte den der jeg trente – og ordene appellerte… Vi er alle mennesker, men likevel er det så mange som føler seg ‘fremmedgjort’ – fremmedgjort fra idealene og det perfekte, det gode, det trygge.

Yeah, we look like you and we talk like you
But we’ll never be like you

Vi er alle mennesker. Vi er så like på så mange måter. Men likevel føler så mange seg utenfor, alene, fremmede. Noen ganger er det så fryktelig vondt, så vondt at man bare ønsker seg bort. Litt ironisk – man lengter etter nærhet, men når den ikke er å finne i omgivelsene, lengter man seg bort. Kanskje det finnes noe godt der ute et sted likevel?

Det er lett å føle seg som en “alien” til tider i denne verden…

We, we’ve always felt like aliens
We, play the part but we’re not fitting in
Yeah, we look like you and we talk like you
But we’ll never be like you
See we, yeah, we’ve always felt like aliens

#psykiskhelse #psykisk #stigma #samfunn #fordommer #alene #ensom #aliens #fremmed #romvesen #tilhørighet #sosiologi #fremmedgjøring #frykt #desperasjon #depresjon #angst #cptsd #ptsd #dissosiasjon #følelser #vondt #utenfor #gjeng #venner #alien #emilieadams #familie #drømmer #mislykkes #livet #wannagetoutofhere

Klager du på været? Noen har ekte problemer!

Noe det første en av sykepleievenninnene mine sa til meg da hun fikk høre at jeg hadde vært på medisinsk overvåking på grunn av et selvmordsforsøk, var: “Jeg vil gjerne være vennninnen din… Men jeg må først og fremst beskytte meg selv. Du kan godt komme til meg med små problemer, sånn som kjærestesnakk eller klesvalg og sånn. Jeg vil være venninnen din, ikke psykologen din.”

Jeg ble ganske overrasket. Jeg har aldri sagt noe til henne om hva jeg føler. Jeg har ikke den tilliten til henne. Men vi kom inn på episoden, og jeg tok sjansen på å fortelle. Hun jobber i psykiatrien og ønsker å bli lege, psykiater. Jeg tenkte hun kunne ha godt av å lære litt om livet…

Jeg tror mange, kanskje de fleste, tenker som henne. Men de er smarte nok til ikke å si det høyt.

Da vi senere møtte en felles venninne, sa hun høyt: “Du må bare ringe meg hvis det er noe, altså! Det er bare å ringe hvis du trenger å snakke!” Jeg smilte bredt og takket pent… og tenkte: “Kiss my ass…” Hun er nok den siste jeg vil ringe.

Folk klager på så mye. En sommer jobbet jeg på et sykehus utenfor Oslo. En av de jeg var blitt godt kjent med, var en dag kjempesur og lei seg fordi hun ikke fikk ferie alle ukene hun ønsket. Jeg forsøkte å gi litt tilgjort sympati, men inni meg tenkte jeg: “Hvis jeg hadde hatt mann, barn, hus og fast jobb – slik som henne – ville jeg fint kunne bære over med den ene uka jeg ikke fikk etter ønske…”

Vi har så lett for å glemme alt det gode vi har, fordi vi vil ha mer! Jeg har siden ofte sagt til meg selv: “Sarah, det er mange mennesker som hvis de hadde hatt det du har, aldri ville klaget over de tingene du klager over…” Og det tror jeg på. Det hjelper litt, selv om mye ellers føles vondt.

Jeg var i en gruppesamtale en gang. En av de andre følte for å dele. Hun hadde en kjæreste som var altfor hjelpsom, som forsøkte å ta for mye hensyn, som forholdt seg til at hun faktisk ikke var frisk lenger. Jeg skjønner henne – følelsen av å klare seg selv, er viktig. Men i mitt ensomme hjerte hørtes han ut som en “dream guy”. Hele timen gikk med til å diskutere hennes problemstilling. For meg føltes det ikke å relevant; mine tanker gikk kun til hva jeg skulle gjøre etterpå, når timen var over. Jeg følte jeg ikke orket leve mer, men at jeg måtte prøve. Men hvordan skulle jeg holde ut? Jeg skulle ønske jeg hadde en “dream guy” jeg kunne gå til. Men utenfor ventet bare ensomheten…

Jeg liker sangene til Sia Furler. Hun synger om livet, slike ting som sykepleiervenninnen min ikke ser ut til å forstå. I et intervju forteller Sia hvordan hun kom på tittelen til en av sine cd-plater, Some People Have Real Problems. Mens de holdt på med opptak, hendte det at folk kom inn og klaget på trafikken. Sia svarte med å si: “Some People Have Real Problems” – slik som at de venter på en ny lunge eller vokser opp uten foreldre…

Mange problemer kunne nok bli forsvinnende små hvis vi klarte å ha med oss de rette perspektivene. Og hvis vi la bort våre egne “små” problemer – de som tapper oss for krefter, men som egentlig ikke fortjener at vi bruker energi på dem – ville vi kanskje ha mer å gi til dem som virkelig har problemer. For det er de som trenger oss.

#psykiskhelse #problemer #klage #vær #sia #furler #somepeoplehaverealproblems #empati #sympati #vennlighet #selvskading #selvmord #selvmordsproblematikk #forebygging #ensomhet #ensom #suicidal #helsehjelp #vanskelig #overklasseproblemer #livet #ekteproblemer #reframing #mindset #tenkpositivt #vågåbrydeg

Føler du deg krenket, Støre?

Ja, det var både barnslig og hardt det innlegget som ble postet av selveste justisministeren for litt siden. Jeg kan forstå at det virker krenkende. Det er ikke godt å bli tillagt meninger man ikke har.

Det synes sikkert ikke justisministeren heller. Så vidt jeg har fått med meg, har hun sagt unnskyld flere ganger – ikke minst fordi innlegget ble oppfattet annerledes enn hun hadde tenkt. Men det er ikke godt nok.

Kjære politikere – kan dere slutte å krangle så mye om egne krenkelser og heller fokusere på å styre landet?

Jeg vil ikke forsvare Listhaug – jeg stemte Helsepartiet ved forrige valg. Nettopp fordi det finnes grunnleggende svakheter i helsevesenet som i mye større grad fortjener politikernes tid og oppmerksomhet enn at de fornærmer hverandre.

Hvis alle politikere som direkte eller indirekte fremstiller andre partiers meninger og politikk i et uriktig eller misvisende lys måtte gå av, ville vi trolig bli nødt til å skrive ut nyvalg på nyvalg – og vi ville antakelig hatt en mer ustabil regjering enn Italia.

Kanskje handler dette mer om sakens innhold enn om en uriktig fremstilling av motparten? Men da karikaturtegnerne krenket det som var hellig for mange muslimer, ropte de store massene “ytringsfrihet”. Nå er også viktige verdier krenket – men vi snakker ikke om ytringsfrihet, bare om en uforskammet justisminister som på grunn av sin bruk av sosiale medier bør trekke seg. Javel, for så mye tåler vår ytringsfrihet her i landet. I hvert fall på Stortinget.

Jeg skjønner deg om du føler deg krenket, Støre. Men det er det så mange andre som også gjør. Tusenvis av borgere i den nasjonen som du får betalt for å tjene, lider daglig under krenkelser. Uten at de får så mye som en liten unnskyldning.

Tusenvis av unge mennesker blir mobbet på skolen, og tusenvis av voksne sliter i dag fordi de opplevde det samme i oppveksten. Men hvem krevde at mobberne skulle si unnskyld? Eller bli utvist fra skolen?

I arbeidslivet blir mange syke på grunn av mobbing og trakassering fra kolleger og ledere. Det har vært mye fokus på #metoo-varsling de siste månedene. Men arbeidstakere som varsler om andre forhold på sine arbeidsplasser, blir ofte straffet med sanksjoner fra sine ledere – som ikke sjelden presser dem ut av arbeidslivet og skaper store psykiske problemer. Men hvem krevde at lederne skulle si unnskyld? Eller trekke seg fra ledervervet?

Jeg skjønner at du føler deg krenket, Støre. Det hun sa var barnslig og ufint. Men jeg ber deg så vel som alle de andre folkevalgte om å rette fokus på det dere får betalt for å gjøre: Ta vare på befolkningen – de som selv ikke har mulighet til å påvirke sin skjebne. De som blir mobbet. De som blir trakassert. De som blir ødelagt av arbeidsgivere som ikke takler kritikk. De som har blitt krenket store deler av livet, og som så blir krenket igjen og igjen av et psykisk helsevesen som ikke fungerer.

Kjære alle politikere! Kan dere slutte å krangle med hverandre om skygger og stråmenn, og heller fokusere på å styre landet?
 

#politikk #krenkelser #psykiskhelse #mobbing #trakassering #arbeidskonflikt #ledere #krenkelse #støre #listhaug #justisminister #helsevesen #offentligpsykiatri #sosialemedier #barnsligepolitikere