Hva i all verden skal jeg hos en psykiater??

“Hvordan har du det?”

“Helt fint!”

“Eh… så bra. Det  var hyggelig å høre. Har alle delene av deg det fint?”

– Og så lang ble den forestillingen. Jeg synes jeg så mange ganger nå har sagt at ting ikke går fint, det går ikke bra, jeg har det pjuk, alt er bare dritt. Men det har ikke hjulpet en millimeter. Nå skal det sies at mesteparten av den erfaringen ligger hos DPSen som jeg var på for ca 2 år siden, og ikke hos han psykiateren jeg går til i dag. Men historien har likevel ikke blitt noe annerledes.

“Hvordan har du det?”

Det minner meg om da jeg skulle lære italiensk på videregående. Dette var ett av de første spørsmålene i leseboka. I øvelsesheftet fulgte et lite harem av alternative svar: Bra – Veldig bra – Dårlig – Sånn passe… Her kunne vi velge og vrake – og stort sett valgte jeg det ordet som var mest vanskelig å uttale, slik at jeg fikk øvelse…

“Hvordan har du det?”

Det minner meg om amerikanerne jeg var sammen med for et tiår siden. De kom oss alltid hjertelig i møte og utbrøt strålende: “Hi Sarah! How are you?!” Sammenliknet med vår norske stil, var det en direkte hjertelig start på dagen. Men før jeg fikk summet meg og sagt noe som helst, hadde de vendt seg til nestemann: “Hi…! How are you?!” Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det amerikanske “How are you?” fungerte på samme måte som vårt norske “Morn, du!”

“Hvordan har du det?”

Det minner meg om de utallige innleggene jeg har lest om masker. Forfatteren har ofte selv gått lei av å bære sin maske av “alt-går-fint-med-meg” – GLIIIS – eller kanskje hen slår et slag for åpenheten: “Vi må våge å snakke med hverandre, våge å fortelle hvordan vi egentlig har det, våge å bære hverandres svakheter og prøvelser…” Jeg har for så vidt alltid beundret idealisme, og i prinsippet støtter jeg saken. Men jeg har aldri kommet forbi “Bare bra”-stadiet i dette spillet, og de fleste av mine venner ser også ut til å ha strandet på samme nivå.

Vi snakker ikke med hverandre. Så da må vi oppsøke psykolog eller psykiater i stedet. Det har i hvert fall mange av mine venner funnet ut…

“Hvordan har du det?”

Jeg ser på psykiateren. I nesten to uker har jeg grublet over hva jeg skulle svare. Denne gangen. Jeg endte opp med “Helt fint!”, samt en gnagende uro som fikk meg til å undres over hvorfor i all verden jeg var hos psykiater hvis alt gikk “helt fint”.

“Har alle delene av deg det fint?” spurte han. “Vel… ikke helt,” innrømmet jeg, og med det begynte planen å slå sprekker. Sannheten var at ingen deler av meg hadde det fint, men “vi” var blitt enige om å late som. Ganske enkelt fordi erfaringen hadde lært meg at det ikke hjalp noe å fortelle det til noen.

Det hjalp ingenting å fortelle om vonde opplevelser i nær eller fjern fortid; det hjalp ingenting å fortelle om følelser av bunnløs håpløshet, overveldende sorg eller knugende angst; det hjalp ingenting å fortelle om kontrolltap, selvskading eller selvmordsforsøk. Hvorfor skulle det da hjelpe å si noe nå?

På samme måte som med amerikaneren hadde jeg lært meg at spørsmålet var av liten verdi; det var like greit å overse det og gå videre. På samme måte som med italienskboka hadde jeg lært meg at jeg kunne velge et hvilket som helst svar; alle svar var like verdiløse. Maske eller ikke – hva hjelper det å ta den av?

Jeg er ikke sikker på om jeg klarte å få formidlet dette til psykiateren, at ingen av meg egentlig har det bra. Så nå endte han vel opp med å se på meg som en løk – en splittet greie med fin overflate som går rundt og tror hun har det bra, mens de øvrige delene som ikke har det bra ligger sammenpresset med sine bitre smaker under den glattpolerte utsiden…

Min geniale plan om å fremlegge det perfekte liv – “Helt fint, altså!” – fikk meg til å ende opp som løken. En person som har det fint, som ikke er klar over hva som skjuler seg under overflaten, og som undertrykker sine egentlige følelser… Fillern – det er jo ikke dette som er meg!

“Hvordan har du det i dag?”

Jeg tror det eneste jeg virkelig fikk ut av dagens time, var en viktig lærdom om ærlighet. Det lønner seg ikke å lyve for en psykiater. Og – bare for å ha sagt det – det hjelper ikke, det heller…

#psykiskhelse #psykiater #psykiatri #traume #dissosiasjon #cptsd #kompleksptsd #lei #løk #maske #lyve #psykisk #pasient #liveterdritt #hvordanhardudet #bryseg

 

Uten regn, ingen vekst – uten lidelse, ingen…

Det regner ute. Jeg sitter på lesesalen inne. Jeg savner solen, men er likevel glad for regnet. Erfaring tilsier nemlig at det nå kan bli grønt og fint ute! Naturen blir vakker, med andre ord!

Slik er det også med livet og oss som mennesker.

Hvis vi bare har det bra og har liten erfaring med vanskeligheter (utover hvilke sko vi skal ha på oss i dag o.l.), vil vi bli som den delen av naturen som bare opplever solskinn og varme: Våre erfaringer gjør oss like tørre som ørkenen – vi har lite å gi til andre og liten forståelse for hva de sliter med. Vi er vant til å ta imot, ta imot og ta imot. Men vi gir lite tilbake fordi vi ikke har noe å gi. Ikke særlig nyttig for andre, med andre ord – og kanskje heller ikke så godt for oss selv?

De vonde erfaringene våre er som grå skyer og regnvær. Det er trist mens det står på, men det gjør at vi kan blomstre. Vi har noe vi kan gi til andre, og vi vil også gjøre det, nesten helt naturlig. For mye regn kan riktignok drepe det gode i oss fullstendig, slik en flom vil ødelegge all fruktbar og fin natur… Men så lenge vi også klarer å ta tak i solstrålene innimellom, gjør regnet at vi bærer frem gode ting som kan glede andre rundt oss. Det vonde gjør at vi kan bli vakre som mennesker.

Det regner ute. Jeg sitter på lesesalen inne. Jeg gleder meg til det slutter å regne og solen kommer frem igjen. Jeg gleder meg til å se det vakre i naturen.

#natur #psykiskhelse #erfaringer #vond #vanskelig #hjelpeandre #lærdom #regn #sol #sympati #empati #vennlighet #omsorg #nytte #gi #få #dele #bryseg

“Sterke gutter gråter ikke” – – – Men hva med de sterke jentene?

Vi skylder gjerne på samfunnet og de uskrevne regler om hvordan gutter og jenter skal oppføre seg: Guttene skal være sterke, litt slik som Tarzan, og de skal i hvert fall ikke vise følelser. Når gutter og menn likevel sliter, blir det pekt på hvordan samfunnets harde normkrav bidrar til å undertrykke deres naturlige følelsesliv, ikke minst når det gjelder å gi uttrykk for sorg, savn og smerte.

Mange bygger en mur rundt seg, slik artisten Ruben synger i sangen “Walls“:

I’ve always been a part of those cool kids 
I don’t know pain the way that you know it now
Just hear me out

Born as a boy I’m taught to not feel, so
I only found a way to suppress it all
My walls are tall

Heldigvis har nå mange forsøkt å problematisere denne holdningen og ta avstand fra den. Voksne menn kan også gråte! Ikke noe galt med det!

Helsevesen, media og samfunnet generelt tar nå mer hensyn til at mange gutter og menn har hatt en slik tøff bakgrunn der de ble sosialisert til å undertrykke vonde og vanskelige følelser. De måtte bære mye inni seg. Det er ikke rart at veggene plutselig slår sprekker.

Men hva da med de jenter og damer som har blitt oppdratt på samme måte? Eller som av andre grunner har måttet bygge tilsvarende vegger som de “sterke gutta”?

De “sterke jentene” opplever ikke bare de samme problemene som de “sterke guttene” når det gjelder undertrykte følelser og fortrengt smerte. De mangler den forståelse som samfunnet og helsepersonellet gir de “sterke guttene” fordi normene tilsier at jenter jo har lov til å være følsomme, sensitive, svake og åpne.

Fordommene taler imot de “sterke jentene” slik at de ikke får de samme muligheter som de “sterke guttene” til å komme ut av skallet sitt. Fordommene tror jo at de “sterke jentene” har alt de trenger – for “vær sterk”-normene retter seg jo bare mot gutter, eller hva?

“Sterke gutter gråter ikke” – ikke de “sterke jentene” heller. Bør da ikke de “sterke jentene” møtes på samme måte som de “sterke guttene” når veggene deres slår sprekker? Har ikke de også de samme behov – som alle andre?

Born as a girl I learned to not feel, so
I only found a way to suppress it all
My walls are tall…

#psykiskhelse #jenter #gutter #sosialisering #følelser #visefølelser #innestengt #undertrykke #åpenhet #psykisk #fordommer #kjønnsroller #helsehjelp #walls #ruden #normer #hjelp #sympati #empati

“Hvorfor jobber du ikke? Du gjør jo andre ting…”

Man skulle kanskje tro at det var blitt større forståelse for usynlige sykdommer (slik som psykiske lidelser) nå som det er blitt mer fokus på det og mer åpenhet omkring det. Men det virker likevel ikke slikt.

Jeg har en bibliotekarvenninne som tar opp fag for å bli lege. Jeg har brukt mye tid på å oppmuntre og hjelpe henne. Hun virker så søt og snill, og jeg tenkte at hun kanskje ville bli en god lege.

Her om dagen var hun hjemme hos meg. Hun spurte om det var greit at hun spurte om hvordan jeg hadde det. Hun brydde seg, sa hun, men var jo også litt nysgjerrig. Selvsagt, vi tilhører jo i et miljø der rykter og “siste nytt om X” gir høy status.

Jeg ville aldri fortalt henne hvordan jeg føler eller virkelig har det, men jeg kan godt snakke om psykiske lidelser og hvordan det er å leve med dem, eller rettere sagt – hvordan man må kjempe for å overleve med dem. Hun vil bli psykiater, og det siste året har jeg skjønt at hun ennå har mye å lære om hva det vil si å være psykisk syk…

“Jobber du ikke?” spurte hun overrasket da jeg fortalte at jeg ikke klarte. “Hvorfor ikke?” Jeg forsøkte kort å forklare at det ikke fungerte etter alt som hadde skjedd. Særlig var konsentrasjonen blitt defekt. (Men jeg sa ingenting om stresstoleransen som var redusert til null, angsten, depresjonene, de ukontrollerte gråtetoktene, våkenettene, marerittene, selvskadingen eller selvmordstankene. Litt må man få ha for seg selv.)

“Men du gjør jo andre ting,” sa hun like forbløffet i tonefallet og viste til noe frivillighetsarbeid jeg gjorde i fjor høst for å hjelpe barn og unge som sliter. “Hvorfor kan du ikke jobbe?”

“Det var grafikk,” forklarte jeg. “Det var noe helt annet…”

“Men hvorfor kan du ikke jobbe?” Hun virket stadig like overrasket. “Du gjør jo andre ting!”

“Men det funker ikke…”

“Men hvorfor kan du ikke jobbe? Du…”

Det var fjerde gang, og jeg følte hun nesten virket irritert. Lykken stod meg bi idet en annen bekjent dukket opp.

Hun vet ganske mye om hva som har skjedd, selv om jeg ikke nevnte det der og da. De kommentarene hun har gitt meg det siste året, viser at hun rett og slett ikke har forståelse for hva psykiske sykdommer innebærer. Jeg grøsser litt ved tanken på at hun vil bli psykiater. Jeg håper for pasientenes skyld at hun enten ombestemmer seg eller ikke kommer inn på studiet. Det siste man trenger er en fagperson uten evne til empati eller forståelse for hva sykdommer innebærer…

Venninna mi er ikke alene om å ha den holdningen. Usynlige sykdommer blir sjelden forstått, men ofte forvekslet med statlig sponset fritid og et slaraffenliv. Årsaken ligger nok mye i uvitenhet og fordommer, men også i manglende evne til empati: Man tolker den andre (den syke) ut fra sitt eget ståsted (man er frisk), og da kan sykemelding, sykepenger eller uføretrygd virke riktig forlokkende – man får penger uten å måtte jobbe for det, og så kan man nyte fritiden som det var en hvilken som helst annen ferie.

Men slik er det faktisk ikke…

#psykiskhelse #psykiskelidelser #psykisksyk #psykisk #psykiater #psykiatri #sykemeldt #syk #usynlig #usynligsykdom #hvorfor #jobbe #arbeid #arbeidsevne #arbeidskapasitet #dysfunksjonell #ødelagt #sjalusi #empati #mangelpåempati #uvitenhet #fordommer #dum #lege #pasient #fritid #sykdom

Jeg er her og jeg ser din smerte – Jeg kan se en regnbue i tårene dine

I am here and I see your pain
Through the storms, through the clouds, the rain
I’m telling you you cannot escape
You can do it, just feel baby

Alle mennesker trenger å bli sett, hørt og forstått. Se for deg et liv med det motsatte:

  • Det er ingen som ser deg; ingen som kommenterer det du har klart eller jobbet hardt med; ingen som ser at du er glad; ingen som ser at du er sint, skuffet eller trist; ingen som ser at du trenger hjelp; ingen som ser at du er ensom.
  • Det er ingen som hører deg; ingen som responderer på det du sier; ingen som ler av vitsene dine; ingen som lytter når du er sint, skuffet eller trist; ingen som hører når du roper om hjelp; ingen som snakker med deg når du til stede.
  • Det er ingen som forstår deg; ingen som skjønner alvoret i det du sier; ingen som forstår at du er glad, sint, skuffet eller trist; ingen som skjønner hvor vondt du har det; ingen som forstår hvor ensom du er.

Alle vil vi oppleve litt av begge deler. Litt av å bli sett, hørt og forstått, og litt av å ikke bli sett, hørt og forstått. Men hvor mye hvert menneske opplever av de ulike delene, varierer. Dessverre er det ofte slik at de som mest trenger å bli sett, hørt og forstått, er de som får oppleve det minst…

Alle trenger vi at noen har troen på oss… Troen på oss som mennesker, med et liv verd å leve, selv om noe er annerledes…

I know you, you’re a special one
Some see crazy where I see love

Når noen har det vondt, trenger de å bli sett. De trenger at noen er der for dem. De trenger at noen ser dem, og at noen ikke bare ser dem som ødelagte, kjedelige og negative, og avviser dem… De trenger at noen ser det vakre i dem til tross for alt det vonde. VI kan være denne noen.

So much life in those open eyes
So much depth, you look for the light
But when your wounds open, you will cry
You’ll cry out now and you’ll question why

I can see a rainbow
In your tears as they fall on down
I can see your soul grow
Through the pain as they hit the ground
I can see a rainbow
In your tears as the sun comes out
As the sun comes out

Fra: Sia, “Rainbow

#vennskap #omsorg #se #høre #forstå #sia #rainbow #venner #medmenneske #brydeg

Har noen spredt nakenbilder av deg?

Det kan være greit å vite hva du skal gjøre hvis nakenbilder eller nesten-nakenbilder av deg eller noen du er glad i, plutselig kommer på avveie og begynner å spre seg i den digitale verden – helt utenfor din kontroll.

For det første er det lurt å ta forhåndsregler:

  • Skal du ta (nesten)nakenbilder, uansett grunn, så bruk et “gammeldags” kamera, et slik som ikke er koblet til den digitale verden. De fleste av oss kan for lite om data  og andre tekniske saker til å beskytte oss selv tilstrekkelig. Og dessverre er det mange som er teknisk smarte nok og moralsk slemme nok til å snike seg inn på andres utstyr med onde hensikter. Har du bilder liggende der inne – på pc’n, på mobilen eller på en sky – har du dessverre ingen 100%-garanti for at de får ligge der i fred.
     
  • Ikke del den type bilder med hvem som helst. Vær sikker på at du kan stole på dem. Kortvarige romanser kan nok gi en følelse av trygghet og kjærlighet, men plutselig kan det endre seg. Dette betyr ikke at du skal legge lokk på de gode følelsene. Men du kan heller gi den du elsker, en hyggelig liten gave i stedet for et sensuelt bilde. Hvorfor skal han få dette uansett? Skal dere tilbringe livet sammen, trenger han det i grunn ikke…
     
  • Alternativt kan du sørge for at du er tilstrekkelig påkledd til at du ikke bryr deg om bildet (eventuelt) skulle komme på avveie.
     
  • Også gode venner kan plutselig bli “svikere”, f.eks. i forbindelse med en krangel. I et øyeblikk av affekt kan de komme til å gjøre noe som både de og du senere vil angre på – f.eks. publisere bilder der de ikke hører hjemme. Når de først er kommet ut i verdensvebben, kan det være vanskelig å få fatt i dem igjen. Selv om de slettes fra den aktuelle nettsiden der de først ble publisert (kopiering kan de fleste klare).
     
  • Ta det alvorlig – på forhånd. Når det først har skjedd, er det i grunn for sent. Det kan være utrolig krenkende med den typen bilder spredt omkring, og mange har fått familieliv, jobb, studier og helse ødelagt. Det er ikke verd det. Det er fristende å si: IKKE TA SLIKE BILDER! Og det er et reellt alternativ. Unngå det så sant det er mulig – det er så mye annet man kan finne på. Om noen forsøker å få dem med på en slik liten lek, forsøk å hold den innenfor visse rammer. Det er lov å si nei. Det kan virke som en uskyldig lek, men det er dessverre slik ulykken ofte starter…
     
  • Du er ikke kjip hvis du sier nei til den typen bilder. For det første, hvis noen forsøker å presse deg – spør deg selv: Hva skal de egentlig med dem? Blir de sure hvis du sier nei – spør deg selv: Hva skal du egentlig med dem? Sett grenser. Du må dessverre tenke forebyggende – slik du også skjuler koden til bankkortet ditt.
     
  • Har du bilder, enten fordi du / andre ønsker det eller fordi du trenger det til et bestemt formål, tenk nøye gjennom hvor du oppbevarer dem. En memorystick er tryggere enn en enhet som er koblet til et nettverk som kan hackes. Pass bare godt på at du ikke mister den.

Hvis ulykken først er ute, kan man fort føle seg maktesløs. Og det er i praksis det man er i mange tilfeller, ikke minst fordi man kanskje kjemper mot noen som er mer tekniske avanserte enn en selv. Hvis det skulle skje med deg, er det en del ting du kan gjøre:

  • Husk at du ikke er alene. Det fjerner ikke problemet, men kan gjøre det litt lettere psykisk.
     
  • Ikke gi opp! Det kan føles som om livet er ødelagt, men det er det ikke. Ta tak i problemet, jo raskere, jo bedre! Jo fortere du gjør noe, jo mindre tid får bildene til å spre seg.
     
  •  Snakk med noen – venner, familie, noen du stoler på, osv. Det kan være tungt å bære det alene og viktig å ha støtte. Det kan hende du føler deg både dum og skyldig i det som har skjedd, og det kan hende andre kommer med enkelte kommentarer som får deg til å føle det samme. Men alle vet at det ikke er du som er skyld i bilder som er kommet på avveie. Alle ville følt det samme som deg, dersom de var i dine sko.
     
  • Hvis du vet hvem som har publisert bildet, be ham/henne slette det – ikke bare fra en nettside, men også fra andre lagringsenheter. Om mulig, bør du selv se at dette faktisk skjer. Hvis ikke, kan du true med politianmeldelse.
     
  • Kontakt nettstedet der bildet ligger (hvis det er publisert et sted) og be om at det blir slettet. Dette er viktig å gjøre raskt for å redusere muligheten til at andre laster det ned.
    Informasjon om hvordan du kontakter nettstedet, finnes gjerne neders på siden eller på en hjelpeside, ev. inne i brukervillkårene. På betterwhois.com kan du finne info om hvem som eier et nettsted.
     
  • Du kan anmelde forholdet til politiet. I noen tilfeller vil det være straffbart.
     
  • Du kan få hjelp eller råd om hva du skal gjøre fra nettjenesten slettmeg.no.

Les gjerne artikkelen om “Den digitale detektiven”, om Mia (20) som hjelper dem som er blitt frastjålet nakenbilder. Interessant lesning, og nyttig for dem som har opplevd dette selv.

Om du ikke har opplev det, men lurer på hvordan det føles, kan du få et godt bilde fra denne filmen:

#nakenbilder #nettsider #netthets #hacking #foto #bilder #privat #privatebilder #naken #intim #relasjoner #råd #tips #hvagjørdu #slettmeg #hjelp #nakenbilde #porno #trakassering #krenkelse #krenke #oppbevarebilder #teknologi #nakenbildepånettet #sex #kjæreste #exkjæreste #seksuell

 

Psykiske lidelser tar ikke ferie

“Hei! Så hyggelig å se deg igjen! Godt nytt år!”

“Takk i like måte.”

“Hvordan har du hatt det?”

“Fint. Hva med deg?”

Vi møtes igjen, for første gang i det nye året. Det begynner å føles som et lite rituale, en slags tradisjon. Det er så mange som gjør det slik, som sier de samme ordene. År etter år. Jeg er med på det selv. Og jeg overhører andre som driver på med det samme.

“Hvordan har du hatt det i ferien?”

“Jo, takk, bare bra.”

Jeg tror jeg stort sett har holdt meg til manuset. “Fantastisk, jeg har hatt det helt fantastisk.” De fleste er heller ikke så opptatt av hva jeg har gjort. Men det er hyggelig at noen lurer på om jeg har hatt det fint.

Jeg lurer på hva som ville skjedd hvis jeg hadde sagt det jeg følte. At ferien var noe dritt. Ikke det at det nødvendigvis har skjedd noe katastrofalt. Det har ikke vært noen som banket meg opp, ga meg buksevann eller satte fyr på skolebøkene mine. Jeg har ikke kjempet for livet mot en tsunami eller mot en flokk med ville bøfler. Ikke har jeg blitt hacket, utsatt for netthets eller ranet. Ingen har tømt bankkontoen min eller stukket av med alle skoene mine.

Sånn sett kan det være på sin plass å svare “Fint!” eller “Bare bra!”. Det kunne jo vært verre. Men jeg har hørt andre fremføre ritualet. De snakker om at de har hatt det SÅ hyggelig, at de har kost seg SÅ mye, at det har vært SÅ deilig med litt fri. – Ikke rart man føler seg mislykket eller mangelfull hvis man ikke har følt på det samme.

Men hva hadde jeg egentlig forventet? Psykiske lidelser tar ikke ferie. Alt som er vondt, kan ikke legges til side. Selv om man forsøker.

Jeg har i grunn hatt det helt greit. Men jeg har ikke hatt det hyggelig, jeg har ikke kost meg, jeg har ikke følt det deilig med litt fri. I møte med det hyggelig, koselige og deilige føler jeg at jeg kanskje har misset noe. Jeg har hatt det helt greit, men jeg er likevel glad det hele er over.

Psykiske lidelser tar ikke ferie. Men noen ganger blir de enda mer tydelige – slik som på helligdager, på festdager og i ferier. Det er nemlig mye lettere å la seg distrahere i hverdagen, samtidig som man unngår de store foreventningene til at man egentlig skal ha det hyggelig, kose seg og føle at livet er herlig.

Jeg vet at jeg kommer til å bli stilt spørsmålet flere ganger. Jeg vet jeg kommer til å svare det samme. “Fint! Bare bra! Helt fantastisk, faktisk!” Jeg vet at andre kommer til å si det samme til meg. Slik holder vi det gående, år etter år – det har blitt en tradisjon. Og så er det bare å håpe på at i alle fall noen av oss faktisk har hatt det bra….

#psykiskhelse #psykiskelidelser #psykisksyk #psykisk #helse #depresjon #ptsd #cptsd #angst #ensom #alene #lei #jul #ferie #forventninger #hygge #kos #

Drømmen om at det gode skal vare evig

Det er nok en av grunnene til at julen er så vond for mange. De som har opplevd lykkelige glimt i forbindelse med julen i barndommen, har kanskje en drøm om å få oppleve det gode igjen. De sosiale forventningene til at ‘nå koser vi oss dere’ er sterke – og gjør ensomheten enda sterkere for de som ikke har muligheten til å arrangere en slik koselig setting, enten de har hyggelige minner fra julen eller ei.

Jeg tror mange ønsker å hente frem den gode følelsen – enten den bygger på egen erfaring eller på ideer man har fått fra andre om hvordan det burde være – på samme måte som man henter frem julepynten år etter år. Pynten blir kanskje litt støvete og blassere for hvert år som går, men den holder seg likevel bemerkelsesverdig godt.

Den gode følelsen, derimot, er mer skrøpelig. Den gamle damen kan rigge opp pynte, stryke de røde dukene og kjøpe en pakke med goro på Meny. Hun kan spille de samme sangene og forsøke å gjenskape de samme øyeblikkene. Men det blir likevel ikke det samme. Minnene er der, men det mangler noe. Den elskede ektemannen, barna og endog vissheten om å være betydningsfull for noen. Nå sitter hun alene, presser hendene mot en varm kopp te, og titter ut av vinduet. Bak julestjernen skimter hn snøkledde trær idet morgenen gryr. Hun lengter etter det gode som en gang var. Men selv om hun har gjort så godt hun kunne, selv om hun har lett så godt hun kunne, klarte hun ikke å finne den i esken på loftet…

#ensomhet #jul #julaften #samvær #familie #minner #vennskap #alene #aleneijula #juleglede #sosialeforventninger #familiehøytid #høytid

Stor styrke i samhold (Lær av snøen!)

Jeg sitter og ser ut av vinduet
Små hvite fnugg daler ned
Det slo meg plutselig
Hvor stor avstand det er mellom dem
I hvert fall i dag

De faller ned mot jorden
Ganske så alene
De er så sårbare
Vinden dytter dem hit og dit
Det skal lite til for å ødelegge dem

Men idet de treffer bakken
Og de blir liggende sammen med de andre
Blir det plutselig annerledes
Nå danner de et hvitt teppe

Og hvis de presses enda tettere sammen
Skal det mye til for å ødelegge dem

Det er nemlig stor styrke i samhold
 

#læravnaturen #natur #snø #snøfnugg #dikt #alene #ensom #ensomhet #styrke #samhold #storstyrkeisamhold #sårbarhet #psykiskhelse #vinter #støtte #hjelp #brydeg

Det hjelper ikke å si “beklager”…

Å innrømme feil er kanskje noe av det vanskeligste mange kan gjøre. Jeg husker godt hvordan flere av mine sykepleierkolleger forsøkte å dekke over sine feil: Pasienter som ikke hadde fått medisinene de skulle ha, eller som hadde fått feil medisiner – “Hysj, ikke si noe!!! Å, bare ikke legen finner det ut!”…

Jeg skjønte aldri den greia. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg selv dumpet ut med setningen: “Oi, det var min skyld!” på previsitten eller visitten dersom det ble oppdaget en feil – og jeg så at jeg var skyld i den. Det var jo ikke gøy – jeg hadde ikke mer lyst til å gjøre feil enn de andre. Men det ville jo ikke hjelpe pasienten hvis jeg skjulte det, særlig ikke hvis han/hun også fikk komplikasjoner.
(Det skjedde heldigvis sjelden.)

Nei, det er ikke lett å si “unnskyld” eller “beklager”.

Andre ganger kan det virke nesten for lett. Som om ordene er magiske: Hvis man bare uttaler dem, blir alt greit igjen.

Man skal selvsagt ha credit for å innrømme feil, eller i det minste beklage. Men dersom man har påført et annet menneske en mer alvorlig skade, bør man ikke også forsøke å gjøre det godt igjen?

Hvis jeg mobber, trakasserer og karakterdreper noen slik at de forsøker å ta livet sitt eller blir psykisk syke – kan jeg bare si “Beklager!” og så sette på meg et pent glis og tro at alt er bra igjen? Bør jeg ikke også innrømme løgnene mine (konkret), rette opp igjen det jeg har ødelagt, og korrigere mine feil også overfor andre som er involvert?

For hva hjelper det egentlig å si “beklager”?

Kanskje kan det gi ‘overgriperen’ god samvittighet, og kanskje kan det gjøre det lettere for ham/henne å avvise ‘offeret’ og dets vedvarende problemer som svakheter ved ‘offeret’ selv. “La oss legge dette bak oss! … La oss gå videre! … Det er på høy tid å gå videre nå!”

Det blir noe grunnleggende galt når ordet “beklager” ikke lenger fungerer som uttrykk for at man er genuint lei seg for noe man har gjort galt, men i stedet blir en legetimering for det man har gjort: Det var ikke så farlig likevel, man har jo sagt unnskyld.

Hadde det bare vært like enkelt når man forbrøt seg mot samfunnet som når man gjør det mot enkeltpersoner! Jeg kjører på rødt lys eller parkerer der jeg ikke har lov – men jeg sier “Beklager!”, bør da ikke politiet slette boten? Jeg jukser med skatten eller lar være å betale for varene i butikken – men jeg sier “Beklager!”, bør de da ikke ettergi meg gjelden? Jeg smugler noe ulovlig inn i landet – men jeg sier “Beklager!”, bør jeg ikke da få beholde det?

Det kan være vanskelig å innrømme feil, men lett å si beklager – i hvert fall når man er oppdaget og ikke lenger kan bortforklare sine feil. Men ordet er ikke magisk. Et menneske har blitt ødelagt. Du vet du er skyld i det. Men du bryr deg ikke. Da hjelper det ikke å late som. Det hjelper ikke å si “beklager”.

#beklage #innrømmefeil #unnskyld #psykiskhelse #mobbing #trakassering #karakterdrap #arbeidskonflikt #lover #overgrep #overgriper #gjøregodtigjen #angre