“Fakkeltog: Stopp voldtektene – døm overgriperne!”

I dag er det FNs internasjonale dag for å bekjempe vold mot kvinner. I krig og konflikter er voldtekt en vanlig form for vold mot kvinner: I tillegg til at det kan oppleves traumatiserende i seg selv, fører det mange steder til varig stigmatisering som kan følge og ødelegge både kvinnen og hennes barn resten av livet.

I dag arrangeres det fakkeltog i Oslo for bedre rettssikkerhet for kvinner – bl.a. i form av raskere etterforskning og bedre oppfølging etter voldtekt. Fakkeltoget retter seg mot problemer både nasjonalt og internasjonalt – du kan lese mer om et her.

Bli med, da vel!

Toget starter på Jernbanetorget kl.17.00 og ender opp på Stortinget. Det er m.a.o. ikke lange strekningen å gå – men det er en viktig markering.

For noen år siden, fortalte en venninnes venninne (som jobba på legevakta) at de nesten daglig fikk inn jenter/damer på voldtektsmottaket her i Oslo. I hele Norge anmeldes det ca 1500 voldtekter årlig – noe som tilsvarer at det skjer i snitt ca 4 voldtekter hver dag. I tillegg kommer mørketallene – de som aldri blir anmeldt. Jeg vil tippe at det her skjer mye i ekteskap og samlivsrelasjoner. Jeg har lest om x-menn som er blitt dømt for voldtekt av sin kone (sex uten hennes samtykke) – men jeg vet også at mange damer som har opplevd å bli tvunget til sex mot sin vilje, ikke anmelder dette.

Ett av kravene til dagens samtykke er lovendring som klart definerer sex uten bevisst samtykke som voldtekt. Ektefeller kan jo bruke fysisk vold mot hverandre, og det er ikke greit. Så hvorfor skulle det da være greit med seksuell vold?

Et annet krav er bedre rettssikkerhet for kvinnene, inkludert domsfellelse av seksualforbrytere. Av de 1500 voldtektene som faktisk anmeldes i Norge, blir det sak av under 1/3 (under 500). Under 10% (ca 15) blir dømt…

Jeg snakket med en advokat for noen måneder siden, og han forklarte at årsaken er det strenge rettsprinsippet i Norge om at “tiltalte er uskyldig inntil det motsatte er bevist”. Dette er et viktig prinsipp! Og det bør også gjelde ved voldtektsanklager (for det forekommer også at uskyldige menn blir anklaget – jeg leste nylig om en hvit dame i USA som var avslørt for rasistisk motiverte løgnanklager mot en svart ung mann…). Kan dette dilemmaet løses, altså, kan man ivareta begge disse hensynene? Jeg tror det, hvis man får en mer effektiv etterforskning av sakene. Som kjent tar de nå altfor lang tid…

Advokaten forklarte også at det at saker blir henlagt eller anklagede blir frikjent, er ikke det samme som at ‘offeret’ ikke blir trodd. Men det handler om bevisets stilling. Igjen, det er fint at man ikke dømmer noen – uansett kjønn – på dårlig bevisgrunnlag. Justismord kan ikke forsvares for alt i verden. Men med en raskerer oppstart av etterforskningen vil man nok lettere finne bedre beviser. Og hvis hele landet får bedre voldtektsmottak for kvinner, vil nok også de kunne sikre bevis. I tillegg er det viktig at samfunnet har lett tilgjengelig informasjon om hva man bør gjøre ved voldtekt – ikke minst at man tidlig bør oppsøke voldtektsmottaket slik at de kan sikre beviser (spor etter overgriperen).

Kan vi – du og jeg – gjøre noe? Vel, vi kan støtte opp om holdningsenringer generelt, og vi kan delta i kveldens fakkeltog. Selv er jeg redd for ild og kommer garantert til å holde meg litt på avstand fra faklene, men toget vil jeg ikke gå glipp av.

Vi ses kanskje?

——————————————————————————————

Har du blitt utsatt for overgrep eller seksuelle krenkelser?

Da kan du kontakte voldtektsmottaket eller din lokale legevakt. Ta gjerne kontakt så tidlig som mulig – de vil hjelpe deg videre og gi deg råd om hva du skal gjøre. Du kan også henvende deg til fastlegen, politiet, en helsestasjon eller et krisesenter. Du har også rett for en time med gratis veiledning hos en bistandsadvokat. Å snakke med helsepersonell, politi eller advokat er ikke det samme som å anmelde, men de kan gi deg råd om hva du kan gjøre videre.

——————————————————————————————–

#voldtekt #demonstrasjon #fakkeltog #stoppvoldtektene #overgriper #offer #rettssikkerhet #anmeldelse #helsehjelp #justismord #seksualforbryterer #sex #sexutensamtykke #samtykke #advokat #kjønn #kvinner #menn #sikkersex #voldtektsmottak #legevakta

Historien om Preben, offentlig psykiatri og selvmord (tw)

På lørdag sendte NRK kveldsnyheter et sterkt innlegg om 28 år gamle Preben som var tvangsinnlagt pga psykose og paranoide vrangforestillinger. Mens han var på Vår Frues hospital (Lovisenberg diakonale sykehus) tok han livet sitt…

Jeg tror ikke man trenger å ha helsefaglig utdanning en gang for å se at de diagnosene Preben var innlagt for, innebærer kontrolltap og manglende forståelse for virkeligheten. Hvis det skjedde med oss, ville vi antakelig satt pris på at noen passet på oss så ikke vi skadet oss – i hvert fall i ettertid når vi kom til oss selv igjen.

Noe av det verste med historien er at moren så lenge og så tydelig hadde forsøkt å få sykehuset til å forstå at de måtte gjøre mer siden Peder ble dårligere og dårligere. Men hun ble ikke tatt på alvor. I en artikkel publisert på nrk.no i går, sier pasientombudet i Oslo og Akershus, Anne-Lise Kristensen, noe viktig:

” Det er pårørende som kjenner pasienten best. De har selvfølgelig ikke innsikt i sykdommen, men de observerer endringer hos den de er glad i på en annen måte enn personalet kan gjøre, sier Kristensen.”

Når personalet treffer en psykisk syk pasient, kan det være lett å overse endringer fordi de ikke har noe friskt bilde å sammenlikne med. Preben hadde helt tydelig en annen side. Han hadde studert på BI med toppkarakterer, og han var et godt og viktig medlem i familien. Han var ikke seg selv lenger da han kom inn på sykehuset…

Det jeg synes er skremmende, er at de ansatte ikke tok det mer alvorlig når han trakk seg mer unna, sluttet å spise og drikke. Han fikk tilsyn hver time. Men hvorfor skal man egentlig ha tilsyn hver time? Er man redd for at pasienten skal gjøre seg noe, er det ikke særlig effektivt…

Jeg synes fryktelig synd på familien. Jeg synes synd på personalet også, for slikt er det ingen som ønsker å oppleve. Alt helsepersonell ønsker (med mindre de drives av statusbegjær) å redde liv og hjelpe dem som ikke klarer seg selv. Men min egen erfaring fra psykiatrien gjør at jeg tenker at det er mer galt med systemet og helsehjelpen som tilbys enn bare “tilfeldigheter” og “uforutsigbarhet” når det gjelder hvem som kan ta livet sitt.

Jeg skjønner fortvilelsen som Prebens familie føler overfor helsevesenet. Ut fra min egen erfaring kan jeg heller ikke forsvare psykiatrien. Tilbudet og holdningene er faktisk ikke godt nok…

Det som har skjedd vil aldri kunne gjøres ugjort. Men jeg håper Prebens historie vil kunne påvirke helsepersonell og institusjonene til å tenke annerledes, ikke minst når det gjelder behandling av og tilbud til mennesker med kontrolltap og psykiske problemer. Preben beskrev innleggelsen som et fengsel. Jeg har bare to netter på akuttpsykiatrisk mottakspost å sammenlikne med – men’fengsel’ er en god beskrivelse. Du blir isolert – og (fra min erfaring) er det noe som reduserer sjansen for å gjenvinne kontrollen og koble seg tilbake på virkeligheten, så er det at du blir sittende isolert i ingenting og ikke har noen å snakke med. (Personalet satt på stoler i korridoren og snakket med hverandre…)

Det er nok mye som kan endres i psykiatrien. Men kanskje må man først oppleve det fra pasient- eller pårørendesiden for å forstå det…

Du kan lese historien om Preben her.
#psykiskhelse #selvmord #suicidal #Preben #nrk #reportasje #alvorlig #helsehjelp #norskhelsevesen #helsevesen #Lovisenberg #lds #lovisenbergdiakonalesykehus #vårfrueshospital #innlagt #tvangsinnlagt #psykiatri #pasient #suicid #psykiater #tvang #medisiner #medikamenter

Går alle til psykolog?

I går skjedde det igjen. Jeg møtte to venninner jeg ikke har sett på en stund. Etter som samtalen dreide inn på en felles bekjent med høstdepresjon, var vi plutselig inne på psykiatrifeltet. Og like plutselig kom det fra hun ene at hun gikk til psykolog, og det gjorde visst hun andre også. Og begge la til og nikket anerkjennende til hverandre: Det var da helt normalt, og der var ingenting å skamme seg over.

Selv gikk jeg inn i en filosofisk modus. Statistisk sett er jeg ikke overrasket, men det er likevel overraskende hvor mange av mine venner og bekjente som har oppsøkt eller oppsøker psykolog. Ofte er det dagliglivets utfordringer eller heftige skuffelser eller noen som har vært slemme, som har vært årsaken.

Ja, hvorfor ikke søke råd hos en psykolog eller psykiater når ting blir vanskelig?

Inntrykket jeg får fra venner og bekjente, og en del ukjente for den saks skyld, er at dette blir mer og mer normalisert. Og det er bra at denne muligheten finnes. Men samtidig er det trist at vi ikke kan gi hverandre tilstrekkelig støtte og hjelp på vennskapsnivå….

Men la gå. Psykologer og psykiatere har ofte mange smarte råd å gi. Så hvorfor ikke bruke dem? “Det er da helt normalt! Det er ingenting å skamme seg over.”

Det er denne biten som blir litt underlig. At så mange stadig velger å føye til at det er normalt og ikke noe man trenger føle skam for. Der er som om det fortsatt finnes fordommer her som svever i luften, slik at man føler seg nødt til å føye til disse tingene. Som et motangrep mot fordommene.

Jeg har aldri hørt det samme om tannlegen. Jeg har hørt mange si (og har sagt selv): “Jeg skal til tannlegen.” Men jeg har aldri hørt noen føye til: “Det er helt normalt. Det er ingenting å skamme seg over.”

Det å gå til tannlegen er så normalisert i vårt samfunn at vi ikke trenger legge til en setning om det. Det er noe “alle” gjør, så vi trenger ikke skamme oss over det – og derfor heller ikke si at man ikke trenger skamme seg.

Så selv om vi lever i et samfunn der det blir stadig mer åpenhet om psykisk helse og uhelse, ser det ut som om skammen fortsatt lever videre i veggene.

#psykiskhelse #psykiskelidelser #psykolog #psykiater #psykiatri #skam #fordommer #stigma #psykisk #venner

BMM 2018 – To blå øyne

To blå øyne

Stirrende

I spenning

Første skoledag

Lurer på hva som venter

Føler seg stor nå

 

To blå øyne

Stirrende

I frykt

Enda en skoledag

Vet hva som venter

Føler seg lei nå

 

To blå øyne

Stirrer

Ikke lenger

Lukker seg inne

Venter ikke lenger

Føler seg alene

 

#bloggingmotmobbing #bmm #bmm2018 #dikt #mobbing #mobbeoffer #alene #ensom #oppvekst #skole #stoppmobbing

Trening mot psykiske problemer – Hvor mye? Hvor ofte? Og hva? Samt, hvordan komme igang?

Det har lenge vært kjent at fysisk aktivitet generelt øker velvære. Det kommer både indirekte, gjennom bedre form og mindre sykdom/plager, men også direkte gjennom utskilling av endorfiner, kroppens eget lykkehormon. Ved psykiske lidelser er det derfor ekstra viktig å være fysisk aktiv. Det kan være en ekstra utfordring, ettersom kroppen stritter imot – man vil isolere seg, man orker ikke, man bryr seg ikke, eller man føler at angstnivået er for høyt. Likevel kan man få det mye bedre ved å være i aktivitet. Det vil nok koste mye, særlig i begynnelsen, men det er så absolutt verd et forsøk.

Studier har vist at fysisk aktivitet har like god effekt som medikamenter ved mild og moderat depresjon! Tenk litt over det. Det kan kanskje føles lettere å ta en pille, for fysisk aktivitet vil alltid koste en viss grad av mental og fysisk innsats. Det kan være utrolig tøft å komme seg ut av senga eller ut av hjemmet på vanskelige dager. Det kan være vanskelig å konsentrere seg om øvelsene eller å yte for å få det til. Men sammenliknet med medikamenter, er fordelene atskillig flere:

  • Du unngår ukontrollerbare, uønskede og ubehagelige bivirkninger
  • Sannsynligheten for positiv effekt er atskillig større
  • Du får bedre helse, mer overskudd og mindre sykdom
  • Du får ikke bare økt velvære gjennom endorfiner, men også gjennom mestring
  • Du lærer økt selvdisiplin og kontroll, noe som – sammen med mestringsopplevelsen – har overføringsverdi til andre deler av livet

Det er med andre ord god grunn til å behandle seg selv med fysisk aktivitet hvis man har en psykisk lidelse, særlig hvis det er en lidelse som påvirker stemningsleiet (depresjon, nedstemthet). Det er imidlertid viktig å huske at du ikke trenger å gjøre alt med en gang. Du kan tenke på det som med medikamenter: Man starter ofte forsiktig og øker dosen gradvis. Slik også med trening.

Tenk langsiktig, gi deg selv tid og vær tålmodig med deg selv. Kanskje det første gang er nok bare å komme seg ut av huset og inn i treningsstudioet – og så sykle 15 min i rolig tempo på en sykkel. Det viktige er at du klarer å gjennomføre målet ditt. Du mestrer, og da skal du være fornøyd med deg selv! Neste gang kan du øke det litt til: Her er mange muligheter, og du kan velge det du ønsker! Du kan øke hastigheten eller motstanden på syklingen; du kan øke tiden til 20 min; eller du kan sykle 15 min og deretter gjøre en øvelse (f.eks. vektløft). Eller kanskje du heller vil delta på gruppetimer: Da møter du andre og du får drahjelp fra en trener.

Mulighetene er mange, og det er viktig å finne noe man trives med! Man vil dessuten få god hjelp på veien ved å “hjernevaske” seg selv: Si til deg selv at du elsker det og drar dit for å ha det gøy. Det er kanskje ikke sant i begynnelsen, og kanskje må du gjenta det mange ganger. Men det vil garantert påvirke deg og øke muligheten for å etablere en ny og god vane.

Tidligere i høst publiserte The Lancet Psychiatry Journal en studie som inkluderte hele 1,2 millioner mennesker, og som bekreftet at fysisk aktivitet reduserer risikoen for dårlig psykisk helse. Det er med andre ord noe vi alle kan ha nytte av, uansett om vi har en diagnose eller har en dårlig uke. Studien ga også indikasjoner på hvor mye, hvor ofte og hva man bør trene for å få effekt på psyken.

Ifølge studien får man flest fordeler ved å trene 45 minutter tre til fem dager i uken. De typen aktivitet som ga best effekt, var lagsport, sykling, aerobic og trening på treningsstudio. Her er med andre ord mye å velge mellom, og man kan fint legge inn flere typer aktiviteter i løpet av en uke. Variasjon gir noen ganger økt motivasjon og glede. Den aktuelle studien viste også at de som hadde depresjons-diagnosen, hadde størst effekt fra trening.

Du kan lese mer om studien her.

Ta vare på kroppen. Spill på lag med den. Da vil den også hjelpe oss tilbake! 🙂

#psykiskhelse #trening #trene #fysiskaktivitet #aktivitet #psykisk #medisiner #medikamenter #antidepressiva #bivirkninger #helsestudio #aerobic #sykling #lagsport #sport #idrett #depresjon #deprimert #nedstemt #angst #ensomhet #mestring #styrke #mentalstyrke #mentalt #positivitet

BMM 2018 – – – Bør barn tåle mer enn voksne?

Det skjedde i USA, selvsagt. En hvit dame gikk til verbalt angrep på to svarte damer, to søstre. Det hele ble filmet og spredt, vidt kjent og vidt fordømt som et rasistisk angrep. Du kan lese mer her.

Den hvite damens arbeidsgiver ville selvsagt ikke ha noe med denne typen atferd å gjøre, så da mistet hun jobben. Og hun er anmeldt både for det verbale angrepet og trusler.

Denne typen atferd slås hardt ned på – for den skal ikke tolereres i et så “multikulturelt” samfunn som USA.

Likevel var det noe ved denne situasjonen som kastet et litt spesielt lys over det som for mange unge mennesker ikke bare er en enkelthendelse, men et daglig mareritt.

De involverte i USA var godt voksne mennesker. Men det som skjedde, opplevdes vondt og skremmende. De fleste vil nok føle det helt riktig at arbeidsgiveren og politiet reagerte. – Men for mange barn og unge er det ingen som griper inn når de kanskje daglig opplever mobbing i form av både verbale og fysiske angrep. Mange barn og unge blir på samme måte som de svarte damene, mobbet, utestengt og fysisk mishandlet fordi de har “feil” hudfarge. Eller “feil” hårfarge, “feil” dialekt, “feil” kroppsstørrelse eller andre “feil” – briller, fregner, sprik mellom tennene, dysleksi, særinteresser… you name it.

For de to svarte damene må samfunnets og øvrighetenes reaksjoner – at andre viste at dette ikke var greit – antakelig ha vært en trøst og støtte, en hjelp til å komme videre. Men mange barn og unge, som er enda mer sårbare, opplever at ingen reagerer. Samfunnet og øvrigheten er i mange tilfeller helt stille. Hvorfor?

Det er sant at mange som mobber andre, ikke har det godt selv. Å miste jobben, bli hengt ut i sosiale (og vanlige) medier og bli straffet av politiet vil nok aldri bli brukt mot barn og unge som mobber andre i Norge. Jeg tror de fleste av oss ville tenke at slike reaksjoner er for strenge. Det er viktig å ivareta mobberen og dennes sårbarhet også. Men vi vet jo ikke hva som skjedde i hodet til den hvite damen som trakasserte de to svarte heller. Vi ser det kun fra utsiden. En voksen som gjorde ett verbalt angrep på to andre voksne. Det var ikke greit. Og omverdenens reaksjon var hard.

Det er likevel vanskelig å se på hvordan mange barn og unge daglig har det, i lys av det som skjedde i USA. Forventer virkelig samfunnet at barn skal tåle mer enn voksne?

 

#bloggingmotmobbing #mobbing #stoppmobbing #bmm2018 #bmm #rasisme #stopprasisme #oppvekst #skole #barndom #mobber #mobbeoffer #barn #voksne

Diaolog med skygge-psykologen #3: “Dine pårørende maser for mye! Vi vil ikke hjelpe deg!” (Basert på en sann historie…)

Skygge-psykologen: “Det må bli slutt på at dine pårørende stadig kontakter oss med forventning om at vi skal gjøre noe for å hjelpe deg, og det raskt…”

Sarah: “Hvilke pårørende? Foreldrene mine vet jo ikke en gang at jeg går her…”

Skygge-psykologen: “De sliter oss ut! De sprenger sentralbordet! De sprenger tålmodigheten min! Og kollegene mine på akuttenheten er drittlei! Så får jeg skylda! ‘Kan du ikke få den derre pasienten din til å oppføre seg litt ordentlig? Vi blir jo nedringt av bekymringsmeldinger…’ Og jeg, hva skal jeg gjøre? Det er jo ikke min skyld at du driver på sånn!”

Sarah: “Driver på sånn?”

Skygge-psykologen: “At du later som om du er suicidal… Og så ringer du oss, og får beskjed om å skjerpe deg. Men så går det bare ikke inn! I stedet begynner du å sende sms til kollegene dine! Hallo! Må du ha det inn med teskje, eller?”

Sarah: “Men jeg later ikke som… Jeg mister kontrollen… Jeg er redd… En del av meg prøver å drepe meg… Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre… Jeg vet ikke hvordan jeg skal stoppe det!”

Skygge-psykologen: “Du kan i alle fall ikke fortsette sånn! Vi blir jo nedringt!”

Sarah: “Men… Jeg tror ikke det er så mange…”

Skygge-psykologen: “Åjo! Det skjer stadig! STADIG, hører du! STADIG!”

Sarah: “Men hvem…?”

Skygge-psykologen: “Det var hun ene legen… og så var det den ene kollegaen din… og så var det den andre kollegaen din.”

Sarah: “Men det er bare tre…”

Skygge-psykologen: “Og så var det sjefen din! Da du ikke møtte på jobb…”

Sarah: “Men det er likevel bare fire…”

Skygge-psykologen: “Det er STADIG! Det har jeg skrevet i journalen, så da holder vi oss til det ordet!”

Sarah: “Men fire ganger er ikke så mye…”

Skygge-psykologen: “Det er for mye for oss! Og det er det som teller!”

Sarah: “Men hadde dere hjulpet meg, hadde jeg ikke trengt å kontakte dem…”

Skygge-psykologen: “Du hadde ikke trengt å kontakte dem i det hele tatt! Du trenger nemlig ikke hjelp! Det har vi bestemt!”

Sarah: “Men jeg mister kontrollen. Jeg skader meg. Jeg kjemper en dødskamp for ikke å ta livet av meg…”

Skygge-psykologen: “Pøh! Du bare later som. Og det er det vi må ta fatt i…”

Sarah: “Men jeg later ikke som. Hadde jeg hatt kontroll, ville det jo ikke vært noe problem! Men jeg har ikke kontroll! Jeg later ikke som…”

Skygge-psykologen: “Hør her! Er det du eller jeg som er psykologen?”

Sarah: “Du, men…”

Skygge-psykologen: “Nettopp! Det er jeg som skriver journalen din, så da er det jeg som bestemmer hvordan du har det. Okey?”

Sarah: “Men…”

Skygge-psykologen: “Ikke noe men! Du kaster bort tiden min! Du og alle disse kollegene dine som STADIG hiver seg over telefonen og ber oss rykke ut for ingenting!”

Sarah: “Men det er ikke STADIG… Og det ville ikke skjedd om dere hadde hjulpet meg!”

Skygge-psykologen: “Vi hjelper deg! Jeg skjønner ikke at du ikke klarer å oppfatte at vi gir deg akkurat det du trenger!”

Sarah: “Men hva har dere gjort for meg?”

Skygge-psykologen: “Ingenting! Du trenger ingenting – derfor gir vi deg ingenting!”

To be continued…
 

#psykiskhelse #psykolog #traume #traumatisk #mentalisering #samtaleterapi #pasient #psykisk #lidelse #cptsd #ptsd #dissosiasjon #selvskading #suicidal #hjelp #katastrofe #alene #krenkelser #amatør #ikkegøy #pårørende #akutteam #akuttenhet #dps

Blogging mot mobbing: Først da han slo tilbake skjedde det noe

cof

Ingen reagerte når han ble slått

Ingen sa noe når han ble sparket

Først da han slo tilbake skjedde det noe

Først da han sparket tilbake var det noen som reagerte

De voksne ga ham kjeft og melding med hjem

De andre barna

Lot ham endelig være i fred

 

#bloggingmotmobbing #mobbing #stoppmobbing #voksne #barn #oppvekst #traume #slag #spark #vennskap #ensomhet #likegyldighet #mobbe #mobbeoffer #mobbere #bryseg #vågåbrydeg

Velkommen, Is og Kulde!

Det biter selvsagt gjennom jakka mens jeg vakler meg ned trinnene fra Forskningsparken T-banestasjon. Mannen foran meg har nettopp gjort en quickstep-seanse på isen nederst i trappa. Når han har kommet seg helskinnet gjennom det, bør jeg også klare det. Sier jeg til meg selv med blikket frosset fast i bakken, på jakt etter alt som kan felle meg.

Det er høstens første dag med snø. “Shit!” utbrøt jeg da jeg skjøv gardina til sides og tittet ut i morgest. Nå er det snø over alt, blandet med gule blader. Jeg er ikke sikker på om jeg liker det; det var jo så vakkert med alle de gule trærne.

Men det er bare å bite tenna sammen og trosse vinterkulden. Hanskene er alt for kalde i dag. Jeg forsøker å trekke hendene inn i jakkeermene. Men den kan jeg åpenbart dra lenger ut på landet med. De er alt for korte.

Så da er det bare å vagge seg videre mot Universitetet sammen med alle de andre pingvinlignende skikkelsene. Som for øvrig alle har mye finere sko enn meg. Mine er store og klumpete, og har dessuten begynt å falle fra hverandre. Men det er i hvert fall vintersko. Og i dag er jeg veldig glad for at de finnes i livet mitt.

Jaja, velkommen til Snøen! Om ikke annet – You make my day bright!

#vinter #snø #UiO #universitetetioslo #universitetet #ub #georgsverderup #oslo #høst #kulde #fryser #hverdagen

Oi – er det så mange som dør av røyking?

Joda, jeg har hørt det siden jeg gikk på barneskolen. Kanskje allerede i barnehagen. Jeg og søskenbarna mine – de minste iført bleier og skitne t-Shorter – var nok de største aktivistene når farmor tok frem sin sjette røyk og farfar smattet i pipa.

“Æsj! Det lukter vondt!”

“Æsj! Det der er farlig!”

“Ikke røyk, farmor! Jeg vil ikke at du skal dø.”

Vel, det bet ikke på farmor. Hun fortsatte å røyke, og vi gikk ut for å leke. Slik gikk somrene.

Det sies at skadevirkningen av røyking kan påvirke ikke bare neste generasjon, men også barnebarnsgenerasjonen. Kanskje det er derfor jeg har astmasymptomer. Eller så kanskje det er Oslo-lufta sin skyld.

Uansett. Det er kjent nå – i motsetning til på 1800-tallet – at røyking er helseskadelig. For 150 år siden trodde man det var sunt. Det kunne være kuren for et par dårlige lunger. Nå ler vi kanskje av det. Men konsekvensene av år med røyking, er uansett ikke morsomme. Verken for den som røyker aktivt selv, eller for de som passivt får del i det.

Jeg har sett pasienter dø av røykeskader. Eller slite med andre konsekvenser fra det. Det har vært trist å se. Og selv om jeg som femåring forsøkte å fraråde farmor fra å putte den skumle røyken i munn, hadde jeg aldri sett for meg slike konsekvenser. I mitt barnesinn holdt det at noen sa det var farlig. Det var tilstrekkelig. For det som var farlig, var slikt man måtte holde seg unna.

Det var vel først når vi ble eldre at vi begynte å tvile. Det skjedde jo ingenting. Så vennene begynte å røyke, de også. Noen ble til og med mer populære av det. Jeg trakk mine modige drag som passiv tilskuer. Men noen personlig røyker ble jeg aldri. Heldigvis.

Nå leste jeg nettopp en liten oversikt i en av Alabamas lover, og selv om barnelærdommen fortsatt sitter, var det likevel skrekkelig lesning:

Cigarette smoking is the single most preventable cause of disease and death in the United States. Smoking results in more deaths each year in the US than AIDS, cocaine, heroin, homicide, suicide, motor-vehicle crashes, and fires – – combined.

Jeg har fått mange stygge blikk og nedslående kommentarer fordi jeg har selvskadet huden min. Jeg skjønner for så vidt hvorfor. Men med tanke på hvor mye mer skadelig røyking er, så skjønner jeg likevel ikke hvorfor det ene kan være så fullstendig sosialt akseptabelt, mens det andre ikke er det. Men jeg tipper at Hollywood og reklamebransjen har en stor finger med i spillet…

#røyking #helse #selvskading #dødelighet #dødsfall #liv #død #selvmord #helseskadelig #røyk #tobakk #nikotin #avhengighet #sosialt #sosialisering