Hvem ser du i speilet? Eller…HVA ser du?


Du gjør en feil. Igjen. Noen blir sure på deg. Skikkelig sure. Du står på badet, forsøker å pusse tennene. Løfter blikket sakte, ser deg selv i speilet. Ser deg selv i øynene. Så kommer det; hva sier du til deg selv?

Du har mange muligheter. Det vet du sikkert. Innerst inne. Men det du sier, er kanskje det du har sagt før. I liknende situasjoner.

“Jeg hater deg!”

“Du er så dum! Du er den største dusten i hele verden!”

“Alltid skal du ødelegge alt. Du har aldri fått til noe bra.”

“Du er den styggeste i hele verden. Alle hater deg!”

“Jeg hater deg! Jeg hater deg! Jeg hater deg!”

Been there?

Virkningen blir ikke mindre destruktiv om vi banker ordene inn i vårt eget hode, enn om vi får dem banket inn av andre. Og det gjør det heller ikke bedre neste gang. For det kommer alltid en neste gang. Sånn er det å være menneske.

Gamle vaner er vonde å vende, heter det. Og det er sant. Men det er mulig.

Man trenger ikke holde de lange samtalene med sitt eget speilbilde. Men man kan slutte å bombe hodet fullt av negative utsagn og ideer.

Hva med noe så enkelt som “Jaja, neste gang så går det sikkert bedre!”?

Eller bare “Shit happens”? For det er slik det er – “shit (just) happens”.

Vi kan forsøke igjen. Forsøke så godt vi kan å rydde opp i det vi har rota til. Forsøke å gjøre det bedre neste gang.

Forsøke å smile til oss selv i speilet og si: “Jeg er gald i deg uansett. Shit happens. So what? Neste gang går det bedre!” 😉

#psykiskhelse #depresjon #angst #mobbing #selvbilde #helse #hjelp

 

Jeg trenger Supermann!


 

Foran oss ligger 2017, full av muligheter – og vanskeligheter. Vi kan ikke stole på at superheltene vil hjelpe oss, men vi kan gjøre mye for å hjelpe hverandre.

Jeg vokste opp med helter som Ninja Turtles, Lassie og Ducktales. Jeg ble også kjent med Supermann, WonderWoman og Batman. Helter som reddet verden fra særdeles onde skurker.

Jeg vokste opp. Foran meg lå verden, full av muligheter. Og vanskeligheter. Farene skremte meg likevel ikke. Jeg var sikker på at heltene også ville redde meg.

Men livet ble ikke som jeg hadde trodd. En dag ble jeg tatt til fange av en skummel kjeltring kalt Alvorlig Depresjon. Hvor var nå alle superheltene som skulle redde meg?

Det begynte da jeg så skurken Urettferdighet slå noen av kollegene mine. Det var ingen superhelter i nærheten, men jeg hadde lært noen triks og tenkte som så at «kunne de, kunne jeg!»

Jeg slo og ble slått, slik jeg hadde sett på film. Det var ganske jevnt helt til han fikk hjelp av vennene sine; Løgn, Hevnlyst og Sanksjoner. De jaget meg gatelangs og inn i et mørkt smug. Der banket de meg opp før de forsvant som om ingenting hadde skjedd.

Blodig og forslått forsøkte jeg å komme meg på bena igjen. Da registrerte jeg en mørk skygge som nærmet seg. Egentlig hadde jeg lagt merke til ham en stund, skyggen. Det var han som eide bakgården.

To hender grep tak i meg og holdt meg hardt fast. Jeg var tatt til fange av Alvorlig Depresjon. Jeg ville leke helt; nå var jeg blitt et gissel.

Utslitt etter dagens slagsmål forsøkte jeg å rive meg løs. Men han holdt fast. Det var vondt. Jeg forsøkte å rope om hjelp, men ingen hørte meg. Det så mørkt ut.

Alvorlig Depresjon var slem. Flere ganger forsøkte han å ta livet mitt. Han slepte meg opp trappene til taket av et høyt hus. Der holdt han meg ut over kanten med strake armer. Hvor ble det av superheltene?

Jeg brukte mine siste krefter til å rope om hjelp. Langt der nede kunne jeg se at folk samlet seg. Mørket gjorde at jeg knapt kunne se dem, men jeg gjenkjente noen av vennene mine. De forsøkte å si noe, men jeg hørte dem ikke.

De ropte høyere. Midt i Alvorlig Depresjons grusomme latter kunne jeg høre at de heiet på meg.

Jeg bestemte meg for å gjøre et siste forsøk; superheltene kunne jeg ikke vente på. I samme øyeblikk fløy to små fugler forbi. Jeg gjenkjente dem som Håp og Beslutning. Jeg plasserte føttene på dem og tok sats.

Snart stod jeg igjen på taket med fast grunn under føttene. Så fulgte et voldsomt slagsmål. Jeg kjempet mitt livs kamp. Alvorlig Depresjon var ikke en som ville gi seg så lett. Jeg fikk mange sår, men det gjorde han også.

Jeg fikk tak i en stor gren fra Stahet-treet. Med den slo jeg fienden så han vaklet mot kanten. Jeg stirret ham i øynene. Frykt. Hat. Han var fortsatt i ubalanse; nå hadde jeg sjansen.

Det var vanskeligere enn jeg trodde, men jeg visste det var et spørsmål om ham eller meg. Jeg hørte heiaropene, de var klarere nå. Jeg tok sats, stormet mot ham og dyttet.

Idet han falt over kanten, hørte jeg ham rope: «Jeg kommer tilbake!» Først ble jeg skremt. Så trakk jeg pusten. «Det skal vi bli to om!», ropte jeg etter ham. Han ble mindre og mindre; så kunne jeg ikke se ham lenger.

Vennene mine jublet. Jeg var igjen blitt superhelten i mitt eget liv.

Jeg gikk ned til vennene mine og takket dem og de andre som hadde støttet meg. Supermann hadde sviktet da jeg trengte ham, men de hadde reddet meg. De var hverdagshelter – mine helter i min hverdag.

Foran oss ligger 2017, full av muligheter. Og vanskeligheter. Vi kan ikke stole på at superheltene vil hjelpe oss, men vi kan gjøre mye for å hjelpe hverandre.

Godt nytt år!
 

Opprinnelig på trykk i VG 03.91.16: http://www.vg.no/nyheter/meninger/psykisk-helse/jeg-trenger-supermann/a/23888152/

#psykiskhelse #depresjon #alvorligdepresjon #suicide #arbeidskonflikt #superhelter #helter #vennskap #angst #selvmord #konflikt #mobbing #ikkegiopp #brydeg #supermann

 

Et avbrudd… En ny start… Godt nytt år!

Pek, Svart, Kran, Kjøkken, Vask

En psykiater fortalte meg en gang at det kan være nyttig å skape et avbrekk når vonde følelser blir for ille. I stedet for å skade seg selv – dersom det er en strategi man har tillagt seg – kan man dyppe hodet ned i en bolle med isvann…

Jeg har for så vidt aldri forsøkt det. Jeg har verken boller eller isbiter… Men jeg forsøkte en gang å putte ansiktet under springen – med rennende, kaldt vann – samtidig som jeg holdt pusten. Det skjedde i grunn ikke noe magisk. Men jeg følte meg våt, og det skapte faktisk et lite avbrekk der jeg fikk tid til å hente meg inn igjen. Bli rolig. Samle tankene. Fortsette livet som normalt.

Overgangen fra 2016 til 2017 er en ren konstruksjon. Likevel representerer det et brudd. Et brudd i tiden. Vi kan legge det gamle bak oss, samle tankene og møte fremtiden med optimisme, drømmer og planer om endring.

Mye er opp til oss selv. Det hjelper sjelden å tenke eller drømme eller ville oss i en ny og bedre situasjon. Men det kan være et godt utgangspunkt. Så må vi ta det første skrittet. Det er helt opp til oss – vi må velge å gå igang.

Det kan hende det blir mange skritt å gå. Da må vi gå dem alle, ett etter ett. Ingen av oss klarer å ‘hoppe’ 60 meter i ett steg. Men vi kan komme dit ved å gå ett skritt av gangen.

Det er slik jeg tenker når jeg trener. Jeg klarer ikke alltid det jeg ønsker med første forsøk. Men jeg drømmer om det og bestemmer meg for det. Så begynner jeg, det første skrittet, mitt første forsøk på å komme videre. Så fortsetter jeg og bygger det gradvis opp. Så klarer jeg det til slutt. Armhevninger. Pullups. Ting jeg aldri hadde trodd jeg ville klare pga skulderskaden min. Men jeg drømte, og jeg ville. Så forsøkte jeg.

Et kinesisk ordspråk sier:

“En hver lang reise begynner med et lite skritt.”

Overgangen til 2017 gir oss et mentalt brudd. Vi føler at vi får en ny sjanse til å nullstille oss. – Det er bra! La oss derfor bruke denne sjansen til å gjøre det beste ut av de kommende dagene, ukene og månedene!

Godt nytt år til alle! – Stå på!!

#psykiskhelse #nyttår #drømmer #depresjon #angst #helse #trening #optimisme #fremtid #endring #strategier

Klem noen som gruer seg til jul


 

Kjære julenissen. Det eneste jeg ønsker meg, er en klem. En lang klem. Og at noen er glad i meg.

Da jeg var liten, gledet jeg meg til jul. Hver dag i desember var en ny luke med sjokolade og morsomme aktiviteter på skolen. Alt ledet frem mot den 24., som nok dessverre handlet mer om gaver og godteri enn om fred på jord og håp for menneskeheten.

Etter hvert lærte jeg at lykke ikke består av gaver, glansengler og marsipangriser. Jeg fikk mye fint og var takknemlig. Men det jeg ønsket meg mer, var at foreldrene mine skulle være glad i hverandre. Og i meg.

Selvfølgelig var de glad i meg. Og de kranglet ikke mer på julaften enn de gjorde resten av året. Men «lykkelig familie»-leken var mer slitsom hver gang samfunnsnormene tilsa at lykkenivået skulle økes. Da jeg var 16, fant jeg en genial fluktrute i veldedighetsarrangementer; Gjør julekvelden hyggelig for dem som ikke har noen å feire sammen med…

Jeg vet jeg skuffet foreldrene mine. Jeg har skuffet dem siden, år etter år. De ønsket seg en lykkelig familie. Det gjorde jeg også, men jeg orket ikke leke.

Det var aldri fyllebråk hjemme. Og foreldrene mine tilhører de 50% hvis ekteskap ikke går i oppløsning. De var glad i meg. Men når de ikke var glad i hverandre, var det vanskelig å tro det. De kranglet stadig. Jeg måtte megle. Jeg måtte trøste. Jeg fikk kjeft og måtte gå på puter.

Fra jeg var tenåring, var det én ting jeg ønsket meg mer enn noe annet: en klem. Jeg ønsket meg en voksen som var glad i meg, trøstet meg og støttet meg ? slik at det ble lettere å være i min egen familie.

I årenes løp har jeg fått mange fine gaver og marsipangriser. Men julenissen ga meg aldri det jeg ønsket meg mest…

Jeg gleder meg ikke til jul. Tross venner, familie og grei inntekt, vil jeg helst å forbigå alt i stillhet. Som sykepleier fant jeg en ny fluktrute. Jeg melder meg gjerne til å jobbe. Jeg vet jeg skuffer foreldrene mine, men jeg orker ikke leke.

Nylig leste jeg noe som viste at det jeg ønsket meg som liten, var sant: Lykke finnes i mellommenneskelig nærhet og omsorg. Forskning har nemlig vist at en god klem (gjerne over 20 sek) utløser hormoner som gir opplevelse av glede og velvære. Så enkelt. Og dessuten gratis.

Kjære julenissen. Jeg skulle ønske alle mennesker forstod at lykke ikke består i gaver, glitter og marsipangriser. Jeg skulle ønske de forstod at ulykkelighet og indre smerte ikke nødvendigvis skyldes mangel på disse tingene. Jeg skulle ønske de forstod verdien av en klem.

Opprinnelig på trykk i Vårt Land 20.12.16. http://www.verdidebatt.no/innlegg/11670993-klem-noen-som-gruer-seg-til-jul

#psykiskhelse #klem #ensomhet #omsorg #depresjon #angst #familie #jul #julefeiring #vennskap

“Det er slitsomt å være ambivalent…”

Italia, Tuscany, Veien, Tåke, Tåkete

Til alle som føler seg ensomme, slitne og usikre på om livet er verd å leve,

Det er sen kveld. Jeg er sliten nå. Jeg er usikker på om jeg orker å våkne opp til flere dager etter denne. Det krever mye å gjøre noe med det. Det krever også mye å la være.

Det har ikke bare vært en slik kveld. Det er blitt mange nå. Det har ikke bare vært kvelder, men også morgener, netter og dager.

På sykehuset der jeg jobbet, utnevnte de såkalte “superbrukere” på ulike IT/tekniske utfordringer vi som helsepersonell møtte i vår hverdag; disse skulle være ressurspersoner for oss andre når vi støtte på problemer som gjorde vi ikke kom videre med det vi holdt på med, og som hos enkelte fikk frustrasjonsnivået til å slå ut 4,6 på Richters skala. Og vi trengte dem. De hjalp oss over den aktuelle krisen, og vi kunne gå videre i livet. Det var en lettelse.

Det fine med “superbrukerne” var ikke bare at vi kunne flyte videre på deres kompetanse uten å måtte bruke masse tid på å sette oss inn i tekniske problemstillinger vi egentlig interesserte oss null for. Det var godt å møte noen som kunne hjelpe i de øyeblikkene vi ikke strakk til. Jeg skriver “øyeblikkene” fordi det var små glimt av tid hvor vi ikke klarte oss – men det satte oss likevel ikke ut av spill eller ødela vårt selvbilde som kvalifisert og erfarent helsepersonell.

Vi møter på liknende vis utfordringer i livet generelt; hjemme, på jobb, blant venner, på trening… De fleste utfordringer klarer vi faktisk å løse selv (selv om vi av og til kan glemme det). Andre ganger står vi fast. Jeg tenker ikke nå på praktiske ting, som at bilverkstedet er lagt ned og vi ikke kan kjøre til jobben, eller at vi har mistet husnøkkelen og ikke kommer inn. Jeg tenker på psykiske utfordringer. Vonde, vanskelig og utfordrende ting som gjør at vi ikke kommer videre.

Det er da vi trenger “superbrukerne”. Dette er mennesker som har lært av egen eller andres erfaring, og som kan gi oss det lille “puffet” vi trenger for å komme i gang, holde ut eller gjøre nye valg. Ofte skal det ikke så mye til. Det kan være et smil fra en venn – helt uten at vi har sagt at vi sliter. Andre ganger trengs det mer.

Det finnes mange hjelpetiltak i helsevesenet. Utdanning og erfaring har gjort disse til superbrukere som kan hjelpe oss videre. Det er fortsatt vi selv som må ta skrittene, men de støtter oss på veien f.eks. med råd, veiledning, støttende samtaler e.l.

Jeg var usikker på om jeg orket mer, usikker på hva jeg skulle gjøre. Det var tanker og hensyn som talte for å prøve videre, om ikke gi opp. Men jeg var så sliten… Følte at ingen forstod…

Jeg ringte legevakta. Det har jeg gjort et par ganger, og de fleste jeg har snakket med, har vært veldig alrighte. Denne sene kvelden satte jeg ekstra stor pris på samtalen. Hun gav uttrykk for å forstå – at det var slitsomt å vakle sånn i denne ambivalensen.

Det var alt som skulle til. Jeg kom videre.

Helsevesenet og støttetelefoner er “superbrukere” som er der for oss. De ønsker å hjelpe.

I forhold til ambivalensen er jeg selv “superbruker”, og til alle som strever med tilsvarende ambivalente følelser og tanker vil jeg si: Ring legevakta eller de andre støttetelefonene som finnes der ute! De ønsker å hjelpe, og fortell dem gjerne hvordan! Det kalles samarbeid – arbeid mot felles mål 🙂

#psykiskhelse #depresjon #selvmord #angst #ensomhet #ambivalens #brydeg #hjelp

En burkini skader ingen, men en sosialt påført skamfølelse kan


 

Jeg har aldri skammet meg over å ha vondt i magen. Men vondt i psyken? Det ville vært lettere å søke hjelp om fysisk og psykisk helse var likestilt i samfunnet.

Kvinners religiøse hodeplagg har fått mye oppmerksomhet i den norske samfunnsdebatten. Verst er plagg som også dekker ansiktet. Noen kaller det kvinneundertrykkende. Andre opplever det som skremmende ? man vet jo ikke hvem som skjuler seg bak dekket.

Men det finnes et dekke som er kulturelt mer stuerent i Norge. Samfunnet ikke bare aksepterer det, men bidrar også til å konstruere det. Jeg snakker om det dekket som stadig legges over psykiske problemer, som depresjon og angst ? problemer som er langt mer vanlige enn det mange av oss tror.

Ifølge Folkehelseinstituttet har 6 til 12 prosent av befolkningen til enhver tid depresjon, og mange vil trenge profesjonell hjelp. Dette anslaget kan i praksis tilsvare én av ti jeg møter på gata. Likevel gjør samfunnets oppfatning av «normalen» det hele til noe skambelagt som må skjules for andre.

De heftige debattene til tross ? en burkini skader faktisk ingen. En sosialt påført skamfølelse kan derimot gjøre at mennesker som trenger hjelp, ikke oppsøker den eller lar være å ta den imot.

Jeg har selv store deler av livet gått rundt i en depressiv tilstand. Jeg har aldri sagt det til noen, knapt nok erkjent det selv. I hvert fall ikke akseptert det. Hvorfor? Fordi jeg skammet meg.

Foreldrene mine kranglet ofte. Faren min ble sint for småting. Moren min ble deprimert. Hun var bekymret for mye, ikke minst knyttet til meg. Kom jeg for sent hjem, fikk hun angst. Det var min skyld. Hadde jeg det vondt, led hun ikke bare med meg, men på grunn av meg. Det var min skyld.

Vi lekte familie-leken. Mor, far og barn. Lykkelige, selvsagt. Fasaden var skrøpelig, men den holdt. Feriene var kranglete. Jeg gruet meg. På juleaften stakk jeg av; hjalp altruistisk til på et veldedig arrangement. Men egentlig forsøkte jeg å redde meg selv. Jeg var 16 år og lei av å leke.

«Endelig helg!» Jeg nikket og smilte. Det var normen. Men jeg gruet meg. Verden der ute var stengt på søndager, så vi måtte pent gå oppå hverandre på innsiden av fasaden. Hverdagene, derimot, var befriende. Jeg traff venner, var speider, drev idrett, spilte piano og sang i kor. Det var legitime fluktruter.

Samtidig lette jeg etter oppmerksomhet fra voksenpersoner, en slags «reservemor», noen som kunne støtte meg ? slik at det ble lettere å være i min egen familie. Jeg lengtet, men turte ikke vise det, selvsagt. Jeg skammet meg.

Fra jeg var elleve var jeg økende nedstemt og etter hvert periodevis depressiv. Jeg gråt mye når ingen så det. Jeg skammet meg. Jeg begynte å skade meg selv ? håpet innerst inne at noen ville se det og forstå. Jeg ønsket at noen ville trøste meg, men jeg turte ikke si det med ord. Jeg skammet meg.

Etter en langvarig arbeidskonflikt tippet det over. Jeg følte meg karakterdrept, og som den svakeste part var det jeg som måtte finne et annet sted å jobbe. Det var vondt, men samtidig godt: Jeg hadde aldri opplevd så mye vennlighet før. Kollegene mine støttet meg, og de knyttet meg til psykisk helsehjelp. Jeg hadde selv jobbet med å ivareta pasienter, nå ble jeg pasienten.

Jeg var motvillig og skeptisk. Ville ikke være psykiatrisk pasient. Følte jeg burde klare meg selv. De sa jeg hadde fått depresjon og angst. Jeg skammet meg.

Som sykepleier har jeg sett mennesker åpne seg. Noen ganger langt over det sosialt akseptable. Som sykepleier har jeg sett mennesker lukke seg. Pasienter. Pårørende. Kolleger. Ofte har jeg lest mellom linjene at de har skammet seg.

Jeg var deprimert nok til å bli medisinert. Men jeg ville ikke. Jeg skammet meg. Mens jeg nølte, fortalte to gode kolleger at de selv brukte medikamentet. Den ene ba meg holde det hemmelig, den andre sa ingenting. Men selvsagt ville jeg ikke røpe noe. Jeg ville ikke gjøre at de måtte skamme seg.

«Når du har vondt i magen, trenger du behandling for det. Når det er kaos i hodet, trenger du profesjonell hjelp til å rydde opp». Jeg har aldri skammet meg over å ha vondt i magen. Men vondt i psyken? Om samfunnet bare ville likestille fysisk og psykisk helse. Det ville gjort det mye lettere ? både å søke og motta nødvendig hjelp.

Jeg tror ikke piller kan løse alle problemer. Men jeg startet med medisinsk behandling fordi jeg omsider skjønte at jeg trengte det. I tillegg ? og kanskje viktigere ? var det samtaler med mennesker som har valgt å utdanne seg for å hjelpe til med denne typen problemer. I tillegg var det fysisk aktivitet, stabil døgnrytme og sunt kosthold. I tillegg var det vennlighet, oppmuntring og støtte fra vennligsinnede mennesker. Ut fra det vonde hadde det kommet noe godt; jeg hadde funnet den hjelpen jeg lengtet etter i så mange år.

Jeg fortalte om en kollegas engasjement for å hjelpe meg. «Var det godt?» spurte psykologen. Jeg nikket. Det var omsorg.

Opprinnelig i Dagbladet 04.10.16
http://www.dagbladet.no/kultur/en-burkini-skader-ingen-men-en-sosialt-pafort-skamfolelse-kan/63942436

#psykiskhelse #selvskading #depresjon #skam #angst #psykiatri #omsorg #arbeidskonflikt #mobbing

Selvfølgelig er det ingen som forstår…

File:Lonely boy.jpg

Det var i grunn et nederlag når jeg etter 1/2 år med spørreskjemaer og gjentatte spørsmål fikk høre fra psykologen: “Du har jo alt. God jobb og utdanning, du har venner, du er flink. Det er ingen som forstår hvorfor du selvskader.”

Jeg som trodde jeg hadde vært flink til å svare. Forsøkt å forklare. Fortalt om skadene og hvor tungt det er å leve. Svart på spørsmål. Undret meg hvorfor psykologen ofte bare sa “aha, ja”, før hun gikk videre til neste. Forsøkt å forklare. Lurt på hva psykologen egentlig skulle med svarene. Fortalt om skadene og hvor tungt det er å leve.

Da jeg først kom dit, virket det som de syntes jeg var dum som ikke ville ha hjelp. Men selvsagt ville jeg ha hjelp, det var jo derfor jeg kom dit! Ellers ville jeg blitt hjemme. Men det var kanskje et språk de ikke skjønte. Jeg var usikker på om de kunne hjelpe. Men de spurte: “Vil du ha hjelp? Tror du andre kan få hjelp? Tror du du også kan få hjelp?” Selvsagt ville jeg ha hjelp, det var jo derfor jeg kom dit.

Men jeg skjønte aldri når hjelpen startet. Det var mye utredning. De spurte og grov for å finne ut alt mulig som gjorde og hadde gjort livet miserabelt. I tillegg til den aktuelle konflikten ble det et sammensurium av tanker og vonde følelser. De forsterket hverandre. Au….

Månedene gikk. Jeg lurte på når denne hjelpen skulle starte…

Jeg fikk en ny behandler. Etter noen uker – fylt med tapre forsøk på å rette opp mine egne tanker, en del selvskading og det som verre er, nye spørsmål, nye svar og forklaringer – så kom utsagnet: “Det er ingen som forstår hvorfor du selvskader.”

Når ikke en gang de som er utdannet for å hjelpe, og som sa de ville gjøre det, forstår – hvilket håp er det da? For det store ønsket er ikke millioner eller gratis godteri, men at noen forstår…

Men jeg er sykepleier. Jeg har sett pasienter lide. Fysisk og psykisk. Familie og venner har ikke alltid forstått. Legene har ikke alltid forstått. Jeg har ikke alltid forstått.

Og selvsagt kan vi ikke forstå de reaksjoner som alle har på ulike ting. Så mange reagerer så ulikt på de samme tingene. Vi reagerer ulikt på de samme tingene. Selvsagt kan vi ikke forstå.

Men det vi kan forstå, og som vi MÅ forstå hvis vi skal hjelpe (hver)andre, er at:

FØLELSER KOMMER AV HVA TING BETYR!

Ting betyr forskjellig for oss. Derfor føler vi forskjellig. Du kan bli knust av noe jeg ikke bryr meg om – men det jeg må forstå, er at du følelser som du gjør fordi dette ‘noe’ betyr noe annet for deg enn for meg.

Jeg skulle ønske psykologen også kunne forstå. I hvert fall late som. Jeg har forsøkt å fortelle, men det er et språk de ikke skjønner. Men jeg klandrer dem ikke. Jeg bare ønsker…

Foto: Arief Rahman Saan (Ezagren) (wikimedia commons)

#helse #psykiskhelse #bryseg #angst #depresjon #psykolog #ensomhet #forstå #følelser #selvskading #vennskap

Sterke piker gråter ikke…

“Du er bare så utrolig sterk!”

“Hadde det vært meg, ville jeg vært helt knust.”

“Jeg heier på deg.”

Jeg lærte mye da jeg var i konflikt med min tidligere arbeidsgiver. Ok, så fikk jeg en slags beklagelse fra øverste leder. Men jeg jobber der ikke lenger, og jeg savner noen av mine gode kolleger.

Jeg savner de gode kollegene som diskret trakk meg til side og spurte hvordan det gikk de lange ukene konflikten stod på. Jeg savner de gode kollegene som forsøkte å oppmuntre meg med å fortelle meg hvor flink og sterk jeg var.

Men det jeg savnet mest da det hele stod på, var kollegene som ville trøste meg når jeg gråt.

Sterke piker gråter ikke, det er klart. Men det gjør ikke nødvendigvis de svake heller. Ikke slik at du ser det, i hvert fall.

Det er mørkt. Den eneste i hele verden som vil trøste meg, er bamsen. Den gamle, slitte bamsen som jeg har hatt siden jeg var tre måneder. Bamsen er der. Bamsen forstår. Bamsen vil trøste.

Det beste med bamsen er at han er totalt likeglad enten jeg klemmer ham eller kaster ham i veggen. Ikke slik å forstå at jeg slenger ham rundt. Det trenger jeg ikke. Men jeg trenger noen som kan trøste meg når jeg gråter.

Sterke piker er selvsagt modige. Men jeg var redd. Jeg har skjønt at mange blir det i den typen konflikter. De hadde makt. Jeg var alene. Det er lille David mot den godt bevæpnede kjempen Goliat.

I Bibelen vant David. Siden ble han konge. Men vanligvis vinner ikke David. Hvis han i det hele tatt overlever kampen, må han ofte finne seg et annet sted i denne verden. Men selv ute av syne, kan frykten dukke opp igjen – frykten for skyggen av Goliat.

Jeg savner mine gode kolleger. De sa de ville savne meg også. Men likevel – jeg var grenen som ble hogget av. Og det gjør vondt for grener å bli hogget av og bli liggende alene.

Sterke piker bryr seg riktignok ikke om smerte. Derfor gråter de heller ikke når noe gjør vondt. De er som bamsen – bryr seg ikke mer om de blir kastet i veggen av en fiende enn om de får en klem fra en venn.

“Hadde det vært meg, ville jeg ha sykemeldt meg!” Ok, jeg stod der hele veien. På mine egne ben. Men hadde jeg noe annet valg?

Kanskje. Jeg kunne ha sunket sammen, krøpet langt inn under bordet, gjemt hodet godt i armene og… grått?

Det var ingen som så meg under bordet. Men jeg smilte når jeg så dem, og de smilte tilbake. “Hvordan går det?” – Takk! Det er slitsomt, det er vondt – men det går greit.

“Hvordan går det?” Jeg satte så utrolig stor pris på spørsmålet. De var snille mot meg, og jeg ga aldri opp.

Men av og til savnet jeg bamsen. Jeg savnet at noen ville klemme meg. Derfor har jeg bestemt meg for å bli som bamsen – jeg vil klemme dem som trenger det. Også de sterke pikene.

Jeg lærte mye fra konflikten med min tidligere arbeidsgiver. Mange forsøkte å fortelle meg at jeg er flink og sterk. Men det jeg egentlig lærte fra det hele var:

Jeg er ikke sterk – jeg er ensom.

Jeg står ikke stødig – jeg står alene.

Det er derfor jeg vil si til alle som ser lille David stå ansikt til ansikt med mektige Goliat, enten det handler om konflikter med arbeidsgivere, mobbing, tilfeldige fysiske angrep eller korrupte statsledere i andre deler av verden:

Våg å bry dere!

Våg å trøste!

Også de sterke pikene trenger nemlig en skulder å gråte på iblant – selv om du ikke ser deres tårer!
 

#helse #psykiskhelse #depresjon #angst #ensomhet #sorg #gråt #arbeidskonflikt #sykepleier #mobbing #blindvold #vold #ytringsfrihet #bryseg #trøst #vennskap

Greit å bli banket opp…


 

Det er helt greit å bli banket opp på åpen gate så lenge det står en gruppe vennligsinnede mennesker i nærheten som har sympati med deg …

Med jevne mellomrom blir jeg eksponert for korte filmer på sosiale medier som forsøker å ha fokus på hvor få som bryr seg når noen utsettes for vold, blir mobbet eller trenger hjelp. Noen ganger har den moralske leksjonen vært hvor fantastisk det er når noen går mot strømmen og griper inn. Jeg har av og til lurt på hvorfor så mange ikke bryr seg? Behovet for inngripende hjelp kan da ikke være så vanskelig å forstå?

En amerikaner fortalte en gang om en dame som ble banket i hjel i New York mens en stor folkemengde sto og så på. Amerikaneren mente at lært passivitet fra timevis med tv-titting daglig kunne forklare at ingen grep inn. Virker ikke usannsynlig i mine ører, men …

For litt siden ble jeg utsatt for diskriminering på arbeidsplassen. (Det er ikke noe jeg finner på. Jeg fikk faktisk beklagelse fra øverste leder. Omsider …) Det var mange som var snille og sa de sympatiserte med meg. Men de gjorde det aldri offentlig. Jeg tror de var redde.

En venn av meg ble mobbet i grunnskolen. Vi var selvsagt snille mot ham. Forsøkte å få ham til å forstå at de eldre guttene var teite, at han egentlig ikke trengte å bry seg om dem. Men vi støttet ham bare i det skjulte. Vi var redde for at bøllene også skulle begynne å plage oss.

Det er helt greit å bli banket opp på åpen gate så lenge det står en gruppe vennligsinnede mennesker i nærheten som har sympati med deg. Å bli banket opp uten slik sympati, må være den mest miserable situasjon man kan tenke seg. Min venn klarte seg gjennom skoletida, og jeg vet at vennskapet vårt betydde mye for ham. For min egen del så jeg på støtten fra gode kolleger som uunnværlig for å overleve en konflikt med mennesker hvis maktposisjon gjorde dem mye sterkere enn meg. Den sympatiske vennlighet er mer verd enn gull. Så bare bank meg opp, jeg har det jeg trenger!

Eller – har jeg det?

Amerikaneren fortalte en annen historie. Om den er sann, vet jeg ikke. Men jeg likte den. En mann hadde havnet fastklemt under et stort kjøretøy. Tilskuerne samlet seg raskt og stirret medlidende på den livredde stakkaren som ikke var i stand til å bevege seg en centimeter. Plutselig la en dresskledd mann seg ned på den sølte bakken og ålte seg inn under kjøretøyet, helt til han kom ved siden av mannen. Han la hånda på skuldra hans og sa rolig: «Ikke vær redd! Jeg blir her sammen med deg til de får deg løs!»

Stakkars mannen i dress! Den dressen var sikkert dyr! Men noe var tydeligvis av større verdi for ham enn hans eget velvære og rykte den dagen …

Den som blir banket opp trenger all den sympati han kan få – men det hjelper ikke nødvendigvis mot smertene. Det han trenger, er at noen bryr seg. Åpenlyst. Han trenger at noen tør stå der og ta slagene sammen med ham. Først da er det greit å bli banket opp på åpen gate.

Kort sagt: Våg å bry deg!
 

(Opprinnelig publisert i Dagbladet 20. mai 2016)
http://www.dagbladet.no/2016/05/20/kultur/meninger/debatt/kommentar/kronikk/44294132/

#mobbing #arbeidskonflikt #blindvold #sympati #hjelp #bryseg #vold #diskriminering #konflikt #depresjon #angst #apati #psykiskhelse